Vi trenger skriftestoler i Pinsebevegelsen

Vi trenger en «botsvekkelse» i gamle Norge.

Det er at faktum at den psykiske helsa er bedre i katolske land enn protestantiske. De har skriftestolene, vi har ingen. Vi har avskaffet dem for lenge siden. Teologen og tidligere biskop, Per Arne Dahl (bildet) har i Vårt Land sagt: «Synd ble umoral. Den ble ytterliggjort».

På femti og sekstitallet sto det «kun til utvortes bruk» på medisinglassene. Det er en god beskrivelse av syndsforståelsen i samme tidsrom. Det ble helt feil. Vi mistet utgangspunktet som Jesus hadde. I Johannesevangeliet sier Jesus: «Synd er at dere ikke tror på meg». En syndsforståelse hvor moralisme er utgangspunktet skaper et kjærlighetsløst fellesskap.

Per Arne Dahl sier at han får reaksjoner fra barn og unge som ikke vil ha foreldre kun som «kule bestekompiser». De vil ha foreldre som er det de er, nemlig foreldre, altså noen som er tydelige på hva som er rett og galt, og hvorfor noe er «synd». Dahl vil løfte «synden» og det påfølgende oppgjøret frem i lyset igjen, for der «synden» er stor, blir nåden desto større. Nåden sprenger fordommene våre i filler og dermed også selvfordømmelse med påfølgende fordømmelse av andre,

Det er for mye «alminnegjøring» av Gud, og at det er blitt for lite forskjell mellom menneske og Gud. Der hvor Den Hellige Ånd får større plass(hellig betyr på hebraisk «atskilt fra»), der kommer mennesket til sin rett, og Guds nåde uendelig stor, for det er så mye vi egentlig blir frelst fra. Når synden blir så liten, blir det så lite vi frelses fra. Den som «får det rett» med Gud og er tilgitt mye, elsker også mye. Kjærligheten forløses og forøkes. Det er rett og slett helsefarlig å synde, vi tar skade på vår sjel om vi ikke får gjort opp. Det er mye enklere å gå til psykolog og bearbeide skyldfølelsen enn å rekke ut hånda til naboen og si sorry eller å ringe til broren og innrømme at han gjorde galt i arveoppgjøret. Bekjennelse og tilgivelse utløser glede,

Per Arne Dahl hevder at han neppe tror det er mer enn ti prester som har fått besøk av en som vil bekjenne sine synder. Fenomenet skriftemål er blitt en slags «museul greie» vi fullt og helt har overlatt til Den katolske kirke.

Vi trenger en «botsvekkelse» i gamle Norge. Den trenger vi uavhengig av tro, politiske holdninger eller andre overbevisninger. Vi trenger noen å bekjenne våre synder overfor og som vi stoler hundre prosent på. Det behøver ikke være en prest. Vi har gode lyttere og sjelesørgere overalt.