Vårt gamle menneske blir ikke borte etter dåpen

Bibelen er tydelig på at syndenaturen i oss ikke er død.

Vårt gamle menneske blir ikke borte etter dåpen. I Romerbrevet kapittel 6 står det at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus, og at vi ble døpte til Kristi død. Imidlertid står det videre i Romerbrevets vers 11: «På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus». I dåpen dør altså ikke det gamle mennesket, men det gamle mennesket skal dø bort fra synden, og bli oppreist for å leve for Gud. Kroppen skal altså etter dåpen ikke stilles til tjeneste for synd, men til tjeneste for Gud, i tjeneste for rettferdighet og for Guds vilje. Her ligger det en enorm forskjell!

Kristus kom ikke bare for å frelse vår ånd, han kom for å frelse hele oss – med ånd, sjel og legeme. Det er derfor Kristus kom som sann Gud og sant menneske, med ånd sjel og kropp – men uten synd. Kristus er den eneste som har levd som med hele seg, med ånd, sjel og kropp elsket Gud over alle ting og mennesket som seg selv, ja, som elsket oss så høyt at han var lydig til døden, og gav sitt liv for oss som hatet Han så sterkt at vi korsfestet han på Golgata. Dette er fullkommen kjærlighet. Kristi kjærlighet viste seg gjennom hele livet Han levde, og hans offer på Golgata er forløsningen, sonofferet for våre synder. Frelsen gjelder altså ikke bare vår ånd, men også kroppen vår. Vårt gamle menneske må derfor også frelses: Etter at mennesket blir frelst av bare nåde og har fått DHÅ i gave, vil Gud utøve DHÅs virke i oss. Gud vil på denne måten få frem Åndens frukter i våre liv, og Åndens frukter vokser frem ved at det gamle mennesket dør bort fra synden for å leve for Gud, noe som i høyeste grad angår vårt kroppslige liv. I Galaterbrevet 5:22 står Åndens frukter beskrevet. Dette er frukter som vokser frem gjennom en livslang prosess i samfunnet med Kristus. Paulus og apostlene skildrer flere steder kampen mellom det gamle menneske og livet i Ånden, blant annet i Galaterbrevet 5:16 hvor det står skrevet: «Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod». Kampen beskrives også i Kolosserbrevet 3,5: «La da det jordiske i dere dø: Hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse».

Bibelen er tydelig på at syndenaturen i oss ikke er død. Det gamle mennesket er korsfestet med Kristus, men har en lei tendens til å ville slite seg løs fra korset. Det er ikke naturlig for oss å sette andre høyere enn oss selv, å elske de som hater oss, alltid være trofast mot Gud, og å søke Guds ære fremfor menneskelig ære. Uten den forvandlende kraften som Gud gis oss og som strømmer ut fra Kristi kors, vil det være umulig å bli forvandlet slik at en ligner Kristus. Vi blir aldri syndfrie, små jesus-er så lenge vi lever på jord. DHÅ vil imidlertid gjøre oss mer lik Jesus, ved at Kristus får vokse i oss, og vi avta (Johannes 3,30). At legemet vårt også skal frelses og forløses, har Kristus vist oss da Han stod opp fra de døde, med et legemliggjort men herliggjort legeme. Dette står det skrevet om i Filipperbrevet 3,21: «Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten.». Å skille kropp fra ånd på den måten som Kopperud gjør i sitt innlegg, åpner opp for gnostisisme. I gnostisismen er kroppen underordnet, det er vår ånd som må frelses. Kristus frelser ånden ved å være en hjelper inn i den åndelige verden, til åndelig forening med Gud. Dette er imidlertid ikke den Kristus som Bibelen forkynner.