Tvunget til stillhet

I et lydløst Norge, høres hjerteropene til Gud på lang avstand.

Gravemaskinen rakk å grave et stort hull utenfor huset vårt. Kommunen skulle skifte en kum. Brått forsvant føreren. Neste dag ble også gravemaskinen borte. Bare hullet står igjen og gaper.

Gradvis er landets virksomheter trappet ned. Sosiale aktiviteter har opphørt. Stillheten råder. Uvirkelig.

Vi er invadert. Ikke av soldater fra en fremmed hær. Men av en usynlig arme fremmed virus. Disse fiendene er virksomme uten at vi kan observere dem. Den enkelte må ta seg i vare.

Det er uvant. Vi har levd trygt og sorgløst i dette landet i mange tiår. Det meste går på skinner. Men med ett er alt forandret. Det rastløse jaget fikk en brå slutt. Myndighetene har tvunget oss til stillhet.

Hva tenker folk på nå? På Gud? Kanskje. Sist søndag sa kongen at han hadde oss i sine tanker og bønner!

Vi ber også. Selvsagt. Vi er i krise. Ikke bare her. Hele verden er rammet. Derfor løfter vi våre hjerter opp til ham som er allmaktens Gud. Han kan stanse spredningen. La viruset dø ut.

Han elsker sine barn. Men han elsker ikke alt vi gjør.

Derfor lar han oss komme i vanskeligheter på forskjellig vis.

Hvorfor?

For å få oss til å stoppe opp og besinne oss. Er vi på en god vei med våre liv? Eller har vi kastet vrak på det som er rett og godt og omfavnet det som fører til ruin for oss selv og andre?

Vi kan bare ha én herre.

Vi kan bare høre til i ett rike.

Denne verdens rike har en regent som Bibelen kaller for tyven: «Han er kommet for å stjele, myrde og ødelegge», sa Jesus. I Guds rike er Jesus sjefen. Han sier om seg selv: «Jeg er kommet for å gi liv og gi det i overflod.»

Når vi vender om og ydmyker oss, kommer legedommen slik Bibelen lover: «Hvis dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender om fra sine onde veier, skal jeg høre fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet.»