Trenger kristne forfølgelse?

Jeg er takknemlig. Samtidig ser jeg resultatet av mangel på motstand.

Jeg sitter her og leser den siste utgaven av «Høsten i flammer» fra Troens Bevis. Jeg blir kraftig berørt, som jeg ofte gjør når jeg leser rapporter fra Troens Bevis sitt arbeid. En rapport fra Burkina Faso, Vest-Afrika, setter seg fast. Rapporten er sterk kost. Terrorister herjer.

Martyrenes blod er kirkens sæd, sa Tertullian (155–240). Han visste hva han snakket om. Dette var i de førstes kristnes tid, Dette er den samme typen virkelighet millioner av våre søsken i Herren lever under mange steder i verden også i dag.

Jeg er i Norge, mitt kjære fedreland. Her er vi spart for alle slike angrep og forfølgelse. Jeg må innrømme at det er med en liten bismak, men og samtidig i takknemlighet jeg tenker på at jeg bor i et land hvor jeg kan, i alle fall inntil videre, forkynne Guds Ord uten å bli satt i fengsel eller drept på grunn av min tro. Bismak fordi jeg må innrømme at det paradoksalt nok står dårlig til med menigheten. Det ser ute som det nettopp er av denne grunnen: mangel på motstand!

Hvordan kan jeg si det? Svaret gir seg nesten selv hvis vi tar inn over oss hva som skjer, blant annet i Burkina Faso som jeg refererte fra, og fra millioner av andre steder. De lever under utrolig enkle kår. De lever under konstant forfølgelse. De mangler det meste av det som vi tar for gitt. Av alt!

Allikevel brenner hjertet, mennesker tar imot Jesus og blir hans virkelige disipler. Disse er fylt av Den Hellige Ånd og ild. Man skulle tro at de ville flykte og gjemme seg, og aldri mer vise seg, når de opplever at flere titalls kristne søsken blir brutalt drept rett foran deres øyne. Men det er det motsatte som skjer. De reiser bare et annet sted og så forkynner de evangeliet der, med kraft! og mange tar imot Jesus.

Hva er det egentlig som skjer?

Vi sitter her i vårt land med all mulig frihet, også kan vi telle på én hånd de som er blitt frelst den siste måneden, kanskje det siste året i vår lokale menighet, med kanskje flere hundre medlemmer!

Kjære søsken, dette kan ikke fortsette! Men hva skal vi gjøre?

Jeg vet at det blir mange frelst gjennom de fremadstormende evangelistene som arbeider ute på gatene i våre dager. Det er herlig! Men hva med deg og meg? Skal ikke også vi være tent i brann av Den Hellige Ånd og leve med ham? Vi som lever våre vanlige, litt grå hverdagsliv. Er det ikke meningen at også vi skal få oppleve at vi får lede mennesker til Jesus Kristus? Skal ikke også vi få oppleve å leve et dagligliv i Den Hellige Ånd, og be til helbredelse, frelse og frihet for våre naboer, klassekamerater, kolleger, venner og familiemedlemmer? Vil Gud bruke oss, kan ikke også vi leve som Jesu disipler?

Jeg er overbevist om at svaret på alle disse spørsmålene er et utvetydig ja!

Men hva skal vi gjøre? Dette spørsmålet ble også stilt til Peter på pinsedagen. Apgj 2: Svaret som Peter gav de som spurte var følgende: omvend dere, og enhver av dere må la dere døpe! Mange av oss er kanskje allerede døpt med troendes dåp, til Jesus Kristus i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Vi deltar kanskje også på en disippelgjøringsskole. Vi er aktive i en menighet. Enda har vi ikke kommet ut i det livet som Jesus sa vi skulle leve, som hans disippel.

Enda den dag i dag sitter vi på vår stol søndag etter søndag og hører en forkynnelse om å leve med Jesus. Har vi egentlig bare fostret møtebesøkende, og ikke disipler? Vi er flinke til å høre, men dårlige til å lytte og huske det, og gjøre det vi hører. Jesus har dessverre ikke så mye positivt å si om oss hvis vi lever slik. Mange ganger har jeg fornemmelsen av at vi lever i en «Laodikea-menighet-situasjon». Åp 3,14–22.

Jeg tror at det handler om omvendelse. Omvendelse er å snu ryggen til Synden og verdens tankegang, og det er en forutsetning for å oppleve det sanne innholdet av dåpen, og dermed i Kristus. Peter sa, la dere døpe! Vi er kanskje døpt, men har vi forstått hva dåpen betyr? Jeg vil at vi skal ta en liten titt på akkurat det nå.

I dåpshandlingen skjer det mange ting:

– Jeg blir begravet med Kristus, mitt gamle menneske begraves. Det foregår en død og en oppstandelse. (ny fødsel?) Rom 6,3–4.

– Jeg får vasket bort mine synder. Apgj 22,16.

– Jeg får en ny og god samvittighet, og denne gode samvittigheten inngår en pakt/avtale med Gud. Pet 3,21.

– Jeg blir ikledd Kristus. Gal 3,26–27.

– Jeg blir omskåret med Kristi omskjærelse. Kol 2,11–12.

– Jeg blir døpt inn i virkeligheten av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, Matt 28,19. dermed får jeg Den Hellige Ånd, som flytter inn i min ånd, og jeg kan begynne å tale i tunger, og til og med profetere. Dette er starten på et disippelliv. Deretter lærer vi å gjøre Jesu gjerninger.

– Jeg står opp med Kristus til en helt ny skapning, i Ham.

Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kroppen, lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg. Gal 2,20.

Når jeg nå fortsetter å leve har mitt liv fått et annet fokus og en annen hensikt. Det største for meg nå er å leve til behag for min Frelser og Herre. Mitt sinn er rettet inn mot det som er der opp, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ikke til det som er på jorden. Kol 3,1.

Du har også fått en posisjon som heter «I Kristus». Til de troende i Efesos skriver Paulus om dette i sitt første kapitel. Ef 1,3. Dette er åndelig sprengstoff, som gir ditt åndelige liv en helt ny dimensjon og et nytt perspektiv.

Dette livet er til behag for Gud. Og dette livet bringer frukt, mye frukt. Som Jesus sier til disiplene i Johannes evangelium 15,1–11.

Må vi ha forfølgelse for å forstå hvem vi er og hva vårt oppdrag, Jesu befaling, innebærer? Når vi tar i betraktning det jeg skriver i min innledning ser det ut til at svaret må bli ja. Hvilken form en forfølgelse får hos oss vet jeg ikke, men én ting vet jeg: Jesus lovte forfølgelse til de som lever helt med ham, som hans disipler. Paulus sier følgende til Timoteus: «Alle som vil leve Gudfryktig i Jesus Kristus skal bli forfulgt». 2 Tim 3,12.

Hvis vi da ikke har noen forfølgelse, bør ikke det gjøre at det ringer en bjelle om at våre liv ikke er helt som de burde, med Jesus?

Jeg tror at dette kan være noe å tenke over. Blir jeg urolig i min ånd ved en slik tanke da tror jeg det er på tide å søke Gud om en ny Åndskraft i livet, søke omvendelse og overgivelse. En ny bestemmelse innfor Guds ansikt, i sannhet og oppriktighet.

Da vil jeg ønsker deg en velsignet dag og en framtid i Guds, Den hellige Ånds nærvær.