Tre måter å organisere lokale menigheter på

Det bør være rom for alle tre for å ivareta menighetsvekst i bygder og byer.

Organiseringen av lokale menigheter i norsk pinsebevegelse har tradisjonelt sett vært bygget på menighetenes selvstendighet. Nye organiseringsformer som avviker fra denne normen har begynte å gjøre seg gjeldende i Pinsebevegelsen, og derfor er det behov for en klargjøring. Som leder av en av menighetene som har en ny type organisering, ønsker jeg å formidle hva vi tenker og hvorfor.

Selv om det er lengre mellom hver gang vi hører Pinsebevegelsens organisasjonsform omtalt som «den bibelske modellen», så er det viktig å anerkjenne de teologiske argumentene for denne organisasjonsformen. Det er riktig at Paulus innsatte eldste i hver by, og disse hadde lære- og hyrdeansvar på hvert sted. Som vekkelsesbevegelse med stor ekspansjonstrang, så har det passet godt å legge vekt på nettopp denne lokale selvstendigheten, og på den måten forhindret overbygging og byråkratisering.

Det er viktig å skille mellom hva som er «teologi» og hva som er «struktur.» De bevegelser og kirkesamfunn som gjør teologi ut av sin struktur, får store problemer med omstilling til nye samfunnsordninger og trender. Vi må holde fast på teologien om at den lokale menigheten er motoren, men løst på strukturene som trengs for at lokalmenighetene skal lykkes.

I de neste årene tror jeg det er tre ulike organiseringsformer som vil gjøre seg gjeldende for lokale menigheter, og jeg mener vi bør ha rom for dem for å ivareta fortsatt menighetsvekst i bygder og byer.

Den selvstendige menighet: Dette er den formen vi er kjent med, og som ledes av et lokalt eldsteråd/lederråd og forstander.

Menighet i nettverk: Noen menigheter knytter seg til hverandre, eller til en toneangivende menighet, som gir påvirkning og ressurser. Menigheten er fortsatt selvstendig, og har lokalt lederskap.

Flerstedsmenighet: En menighet har ulike forsamlinger i en region, eller i hele landet. Alle menighetene har ett felles lederskap, og nyter godt av felles ressurser og utbredt samarbeid.

Pinsebevegelsen i Norge er en menighetsbevegelse, og det har historisk sett alltid vært slik at noen menigheter har vært mer toneangivende enn andre. Det lever vi godt med, så lenge disse menighetene også bidrar inn i det større nasjonale storfellesskapet. Der har vi fortsatt noen avklaringer å gjøre, for å sikre at menigheter ikke blir seg selv nok og andre overlatt til seg selv uten hjelp og støtte.

Jeg tror at vi skal utvikle Pinsebevegelsen sammen, og jeg ønsker å bidra til at både selvstendige, nettverk og flerstedsmenigheter får best mulig muligheter til å lykkes.