Tilgivelsens helbredende kraft

Tilgivelse har en rensende og helbredende kraft på den som tilgir. Tilgivelse er et valg. Det er noe en kan bestemme seg for å gjøre. 

Tilgivelse er å ikke kreve rettferdighet, men å vise barmhjertighet. I Efeserne 4,31–32 kan vi lese følgende: «La all bitterhet, vrede, sinne, skrik, skrål og all ond tale være langt borte fra dere, liksom all ondskap. Vær gode mot hverandre, være barmhjertige. Tilgi hverandre liksom Gud har tilgitt dere i Kristus». Matteus 6,12: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere».

Tilgivelse er noe som skjer med følelsene til den som tilgir. En bestemmer seg for å slette ut uretten. Det betyr ikke at man har glemt uretten, men uretten skal ikke lengre få plage vårt sinn. Tilgivelse er ofte også en prosess, og krever ofte en bevisst innsats som kan ta noe tid, noe en bevisst må jobbe med. Dype og vonde sår vil nesten alltid kreve en prosess.

For en kristen vil tilgivelse få en ekstra rensende dimensjon. Tilgivelse vil for en kristen bety å legge avgjørelsen i Guds allmakts hånd og stole på at Gud vil helbrede de indre sår. «Tilgi hverandre liksom Gud har tilgitt dere i Kristus».

Manglende tilgivelse vil på sikt kunne utvikle seg til bitterhet, vrede og smerte, og i verste fall vil en manglende tilgivelse kunne resultere i hat og nag. Dersom vi ikke tilgir, vil du være under den forurettedes kontroll. Dersom vi er underlagt den forurettedes kontroll, vil vi være i en tilstand som gjør at Gud ikke kan sette oss i frihet. Vi har en fri vilje, vi kan velge å forbli i utilgivelsens fangenskap.

Dersom vi praktiserer tilgivelse, lever vi under Guds nådige velsignelse. Den som ikke er villig til å tilgi, ber Gud om noe en selv ikke er villig til å gi andre. Vi husker lignelsen om tjeneren som fikk slettet en enorm gjeld, men som ikke var villig til å ettergi sin medtjeners lille gjeld. Kongen kastet ham i fengsel til han hadde betalt hele gjelden (Matt 18,21–35). Gud ber oss til og med om å tilgi under de tøffeste omstendigheter: «Velsign dem som forbanner dere, be for dem som forfølger dere…» (Luk 6,28). Dette er kanskje lakmustesten på at vi har tilgitt.

Det er gjort en rekke studier som klart viser tilgivelsens helbredende virkninger. Personer som klarer å tilgi føler seg lettere til sinns og gladere, og eventuelle depresjoner ble nesten halvert.

Ved Standford Universitet i USA jobbes det for tiden med et stort tilgivelsesprosjekt hvor personer lærer å tilgi og hvor en registrerer virkninger av tilgivelse. Den som tilgir vil oppleve forsoning som blant annet resulterer i færre fysiske og psykiske plager. En har funnet ut at det er en høyere forekomst av hjerteproblemer hos personer som ikke vil tilgi.

Det er blitt sagt om bitterhet og hat at det fungerer som syre i sinnet. Det «tærer oss opp» innvendig. En treffende beskrivelse av hatets virkning. (Den som ruger på hevn og hat.) «Den som hater er som en person som tar gift og håper ved det at den som har forurettet deg skal dø» (Dr. Don Colbert). En annen treffende beskrivelse av hevnens virkning gis av J. Maxwell: «Den som ruger på hevn gir næring til sårene sine. Sår som ellers ville grodd». Ekte tilgivelse fører til en renselse av sinnet for ødeleggende tanker og følelser.

Manglende vilje til tilgivelse. Det kan være mange årsaker til manglende vilje til tilgivelse. Stolthet er dessverre en av hovedårsakene til at en ikke vil tilgi. En har en misforstått oppfatning av tilgivelsens betydning dersom en lar stolthet stenge for viljen til å tilgi. Stolthet som sperrer veien for evnen og viljen til å tilgi, er en stolthet på avveier. En uvilje mot å tilgi er som nevnt til stor skade for den som ikke vil tilgi.

En kan også mangle innlevelse i egen og andres smerte (manglende empati). En føler seg kanskje så urettferdig behandlet og såret at en psykisk sliter med å kunne tilgi.

Vi må tilgi oss selv. Det er riktig at fortiden ikke kan endres, men det er opp til oss selv hvordan vi vil håndtere nåtiden og framtiden. Vi kan hente lærdom fra fortiden som kan være med å bidra til å endre både nåtid og framtid. Jesus døde for vår skyld. Dersom vi holder fast på egen skyld og ikke vil tilgi oss selv, er det som å si at det Jesus gjorde ikke var godt nok.

Når vi nekter å ta imot Guds store nåde og kjærlighet, har vi valgt et selvvalgt fangenskap – en selvfordømmelse som kan ta fra oss livsgleden. Dersom vi lever uten å tilgi oss selv, kan vi verken forandre vår framtid eller forbedre vår nåtid. Vi trenger å be en inderlig bønn, også for oss selv: «Tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgi våre skyldnere. Vi må holde fast på Guds løfte som vi kan lese om i 1 Joh 1,9: «Dersom vi bekjenner våre synder er han trofast og rettferdig og forlater oss alle våre synder».