Ta imot Ånden
Kristenliv uten Den Hellige Ånds kraft er som kunstig åndedrett.
Et par ganger i livet har jeg hatt i oppdrag å forkynne spesifikt om Den Hellige Ånd. Det er ikke så enkelt. For Den Hellige Ånd flytter oppmerksomheten bort fra seg selv og over på en annen, nemlig Jesus Kristus. Derfor vil også forkynnelsen om Den Hellige Ånd fort komme til å handle vel så mye om Jesus som om Ånden selv. Men nå like før pinse er det likevel naturlig å reflektere litt over Den Hellige Ånd.
Når vi snakker om Den Hellige Ånd, må et naturlig utgangspunkt være å snakke om Ånden slik Jesus snakket om ham. I Johannesevangeliet leser vi at Jesus presenterte talsmannen som en som skulle «gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er...». Og videre i samme kapittel: «...når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. (...) Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.» Så er det noen kapitler senere at Mesteren uttaler de kjente ordene: «Ta imot Den Hellige Ånd.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det har variert en del hvor vanlig det er å snakke om Den Hellige Ånd, også blant kristne. Antakelig har Alpha-kursene, hvor undervisningen om Ånden har en sentral plass, bidratt til å gjøre dette mer alminnelig.
Ved 100-årsjubileet for pinsevekkelsen i Norge i 2007 var den sympatiske overskriften «Pinse for alle». Det var et klokt grep. Pinsekraften var aldri ment for bare noen kristne. La meg belyse dette ved et pressehistorisk eksempel:
De siste månedene har Korsets Seier og Dagen kommet ut sammen. Og dette er ikke det første samarbeidet av en slik type. Fra
1. januar 2008 ble Magazinet og Dagen slått sammen. Men dette samarbeidet så i realiteten dagens lys allerede et drøyt halvår i forveien. For på pinseaften i 2007 så lørdagsavisen «Velsignet helg» dagens lys for første gang. Resten av det året hadde Dagen og Magazinet felles lørdagsutgave.
I den første utgaven hadde vi blant annet et stort intervju med Egil Svartdahl. Han må vel være den fremste nålevende eksponenten for pinsekristendom her i landet.
I dette intervjuet snakket Svartdahl blant annet åpent om hvor stor betydning han tilla sin egen åndsdåp. «Jeg var en feiging som ikke turte å snakke om troen min, men jeg ble vel en frimodig feiging», sa han på sitt gode og selvironiske vis. Men så sa han noe som det også er vel verd å tenke over: «Jeg tenker at det livet jeg hadde levd til da ble slutt den dagen jeg ble døpt i Den Hellige Ånd. Det var nesten som om den som satt i baksetet satte seg i førersetet. Det har ført til at jeg senere i livets veikryss søkte hva Gud ville.»
Det var nesten som den som satt i baksetet satte seg i førersetet. Det er et godt bilde på Den Hellige Ånds gjerning i et menneske. Jeg kom til å tenke på dette også da jeg leste intervjuet med hedersmannen og nypensjonert pinseleder Gunnar Jeppestøl i Korsets Seier for et par uker siden.
Og jeg lot meg utfordre av Jeppestøls svar på kollega Karl Andreas Jahrs gode spørsmål om hva Thomas Ball Barratt (Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge red.anm.) ville sagt om dagens pinsebevegelse. Ikke fordi jeg har behov for å gjøre meg til dommer over hverken Pinsebevegelsen eller andre kristne bevegelser, men fordi svaret sier noe viktig om sant kristent liv: «Ellers tror jeg nok han ville vært litt bedrøvet over såpass liten bruk av Åndens gaver i menigheten.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg tror Jeppestøl har rett, og jeg tror ikke denne utfordringen kan eller bør begrenses til landets pinsemenigheter. Snarere trenger Kristen-Norge på bred front en ny frimodighet når det gjelder å snakke om – og å åpne for – Den Hellige Ånds gjerning blant oss.
Hvis praktiseringen av Åndens gaver trekker oppmerksomheten bort fra Kristus og over på gavene selv, er praktiseringen usunn enten man kaller seg pinsevenn eller ei.
Kristenliv uten Den Hellige Ånds kraft er som kunstig åndedrett. Det rekker et stykke, men ikke så langt. Derfor burde alle kristne om noen uker frimodig hilse hverandre:
God pinse!
