Som pastor har jeg kjent frykt mange ganger

Men min bestefar ga meg et godt råd på veien.

Jeg glemmer aldri den ærlige talen til en av mine største forbilder i den tyske pinsebevegelsen. I en tale om kunsten å våge å være transparent som leder, begynte han å fortelle om fenomenet «Post-preken-depresjon». Denne tilstanden man kan få etter en vellyk-

ket helg der man har klart å opp-nå masse av det man drømmer om som pastor, nemlig mennesker som blir frelst, helbredet og satt i frihet. Og så kommer en så ubarmhjertig bakrus av depresjon etter høydepunktene, en tilstand der man plager sin sjel med alle feil man har gjort de siste 20 årene.

Jeg kjenner ingen som er spart for sårbarhet. Ikke en eneste. Vi har alle våre svakere punkter av usikkerhet, selv om vi er sterke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått foran en oppgave og kjent på frykten for menneskene jeg skal møte. Frykten for å mislykkes, ikke få det til som jeg har tenkt, eller frykten for å bli avslørt. Kanskje de egentlig ikke liker meg?

da jeg var yngre, var trenden å peke på sterke ledere. Guds salvede ledere. Slike som var veldig nære Gud på alle måter. Ledere som kunne stake ut kursen og vite alt. Du vet, sånne apostler, innsatt av Gud til å fortelle alle oss andre hvor vi skulle. Jeg likte egentlig aldri den heltedyrkelsen. Begreper som «apostolsk» og «teokratisk» var honnørord, og den nordiske demokratiske menighetsstrukturen ble pekt på som ett hinder for vekkelse og framgang.

Frukten av de lederskapsidealene ble veldig mye usunn menighetskultur.

Jeg har mer tro på ledere som er ærlige om seg selv. Da har man nemlig ikke så mye å bevise, og heller ikke så mye som kan avsløres. Slik Paulus, den kanskje mest autoritære og modige leder i urkirken. Han som formante disiplene. Han som sto foran mektige konger og ledere, med en frimodig tale om korset. Han er det som presenterer seg selv som redd, svak og skrøpelig i korinterbrevene.

For en del år siden tok jeg John Maxwells kurs i lederskap. Det var veldig mye bra, og jeg anbefaler alle å lese hans bøker. Men samtidig var det krevende lesning for en sårbar sjel. De lange listene av udiskutable steg for suksessrik lederskap, var nemlig også lange lister over alt jeg ikke behersker i mine lederroller. En uoppnåelig fullkommen lederrolle skapes i disse bøkene. For meg ble det både til inspirasjon og til fordømmelse på en gang. Ett gigantisk prosjekt perfekt som både ledere og medlemmer skal streve etter. Det er ikke så rart at så mange av 1990- og 2000-tallets ledere til slutt har falt ned fra sine troner.

Jeg må nok forsone meg med at jeg kommer til å bære svakhet, menneskefrykt og sårbarhet som en stor bremsekloss gjennom livet. Jeg har trosset dette hver gang jeg har stilt meg framfor mennesker til nå. Hver gang jeg har hatt sendinger på radio, hver gang jeg har prekt i menigheter og hver gang jeg har stått i ett klasserom. Det er samme kampen hver gang.

Så er det en gang slik at vi har vår skatt i leirkar. Vi er forgjengelige og skrøpelige, men midt i dette har vi seier.

Min bestefar, Roald Andersen, ga meg et godt råd på veien: «Gjør ditt beste, Kent, og stol på at Gud gjør sin del. Forsøk ikke å gjøre det som bare Gud kan gjøre, men gjør din del.»

For det er her den absolutt største nøkkelen ligger i kristent lederskap. Det er Gud som gir vekst. Den Gud som er med oss er ikke avhengig av supermenn og flotte titler på sine arbeidere. Han søker villige hjerter, som han kan bruke for å forandre verden.

«Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet» (1 Kor 12,8). Den som lever i denne overbevisningen blir en tryggere leder og bærer også frukt som varer.

Så lever jeg i denne indre spagaten mellom en sårbar sjel full av ulike typer av menneskefrykt, og en sjel som samtidig er sterk, full av talenter og med en ofte like stor grad av mot og djervhet. Vi er nemlig begge deler, de fleste av oss. Vi er sårbare, men samtidig fulle av styrke og potensial til å forandre verden.