Skeive holdninger om Israel og jødene
Fasiten finner vi i skriften.
Under overskriften «Pinsebevegelsen, Israel og Netanyahu» i Korsets Seier 3. juli kommer Daniel Aspruten (D.A.) med skeive holdninger om Israel, jødene og begrepene «annektere», «palestinere» «Vestbredden».
Den internasjonalt kjente menneskeretts jurist Dr. Jacques Gauthier sier: «For å trekke riktig konklusjon må du forstå historien.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Israel er jødenes historiske og folkerettslige hjemland.
Judea og Samaria er jødenes historiske kjerneområder. Men Jordan begynte i 1950 å kalle området for «Vestbredden» for å slette den jødiske tilhørigheten der. Det ble en populær forfalskning med global omfavnelse.
«Palestinere» er bare et kallenavn brukt på forskjellige folk. Under og etter 1. verdens krig ble jødene kalt «palestinere», og deres avis The Palestine post» i tiden 1932 til 1950. Nå er det arabere som misvisende kaller seg «palestinere». Utøvende PLO-medlem, Zahir Muhsein sa i intervju med den hollandske avisen Trouw i 1977 : «Det palestinske folk eksisterer ikke. Skapelsen av en palestinsk stat er bare et middel for fortsatt kamp mot staten Israel.» To år etter ble han drept. Det er også en profetioppfyllelse: «de avskyr den som taler sannhet.» (Amos 5,9)
Hvordan kan D.A. undres over hvorfor «det geografiske stedet i midt-østen er spesielt viktig for jødene i Israel» når dokumentert svar ligger åpent tilgjengelig. Spørsmålet er om vi er villige til å vende oss bort fra historieforfalskninger, meninger og påstander for så å se på det som står skrevet, i Skriften og i de folkerettslige dokumentene – som for øvrig stemmer forbausende godt over ens.
I de bindende folkerettslige vedtak fra fredsoppgjøret etter 1. verdens ser vi allerede i forordet at Jødene har nå «fått anerkjennelse for sin historiske tilknytning» (til det britiske mandatområdet som omfattet både Israel og Jordan) og anledning til å gjenopprette sitt nasjonale hjem der. Selv om det er veldig populært, er det nytteløst å beskylde jødene for å «okkupere» sitt eget juridisk tildelte land. Araberne fikk tildelt de største landområdene; områdene sør, øst og nord for Israel.
I art. 6 slås fast at det skal fremmes «jødisk immigrasjon under høvelige forhold og skal i samarbeid med Jødisk byrå (omtalt i artikkel 4) oppmuntre til tett bosetting av jøder i landet,» Det samme presiseres i art. 11.
Jødisk bosetting i Israel samsvarer også med profetiene. Nevner bare: Esekiel 37,21: «Se, jeg henter israelittene fra de folkeslagene de drog bort til. Jeg samler dem fra alle kanter og fører dem til deres eget land.» Sakarja 3,16: «Herren skal ta Juda i eie som sin arvedel i Det hellige land, og skal igjen utvelge Jerusalem». Og Esekiel 37,25: «De skal bo i det landet jeg gav min tjener Jakob, der deres fedre bodde. De skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til evig tid.»
Mos 17,8 forteller oss at Abraham og hans ætt har fått hele Kanans land som ikke bare dekket områdene vest for Jordan elva, men også store områder på øst siden og nordover. Det dokumenteres også i 5, Mos 1,1: «Dette er de ord Moses talte til hele Israel på den andre siden av Jordan.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
D.A. skriver; «det er på tide for pinsebevegelsen å ta et oppgjør med holdningene til Israel og revurdere hvor stor plass Israel skal ta i våre menigheter.»
Faktum er at det er mange som trenger å ta et oppgjør med sine holdninger og meninger som bygger på en forfalsket historie. Fasiten finner vi i Skriften og i de bindende folkerettslige dokumentene.
Sannheten er at ingen greier å legge fram noen folkerettslig traktat, eller profeti, som gir områdene mellom Jordan elva og Middelhavet til noen andre enn jødene. Fantasien må tas i bruk for å kunne beskylde Israel for ulovlig boligbygging i noens andre land. Men dessverre er det lettere å elske myter enn sannheten.
Velkommen til pinsemenigheten på Jessheim 10. oktober der blir det mye mer informasjon å få se på storskjerm.
