Skal man gi for å få?

Motivet bak «loven om å så og høste» kan fort bli egoistisk og feil.

Det blir feil fordi man kan i neste omgang ønske å høste fordeler. Det var en forretningsmann som var i ferd med å gå konkurs. Han ville så inn 50.000,- kr til menigheten for å unngå konkurs og gjelden som var på 500.000,- kr. Heldigvis klarte den kloke kassereren å stoppe gaven på 50.000,- kr. Han sa at de pengene trenger du selv nå i disse krisetider.

Man kan ikke kjøpslå med Vår Herre. Det vil bare gi smertefulle erfaringer. Det er ekstra trist når minstepensjonister blir sterkt oppfordret til å bruke av sine penger til å så inn i Guds rike for å oppnå helbredelse eller for at barna skal bli beskyttet eller frelst. Dette er en avsporing og avlat som ikke gir gjenklang i mitt hjerte.

«Loven om å så og høste» finner vi i skaperverket. Sår vi blomsterfrø, vil vi høste blomster. Prinsippet gjelder også i våre medmenneskelige relasjoner.

Sår vi tillit og trofasthet i relasjonen, vil vi kunne høste gode relasjoner. Sår vi rykter og baktalelse, vil mistanker, usikkerhet og forakt kunne vokse frem. Sår man Guds Ord, vil man høste sjeler, for Guds Ord er virkekraftig og utretter mye. Men det må sås! Vi høster det vi sår.

I menigheten i Korint omtaler Paulus prinsippet om å så og høste i forbindelse med innsamlingen av gaver: «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse» (2 Kor 9, 6). Den velsignelse som Det nye testamentet taler om, er aldri av materiell art. Vi blir lovt en rikdom i vårt hjerte og i vår ånd.

Det ligger i den kristnes DNA at man har omsorg og omtanke for andre. Man gir ikke for å få, men man gir fordi man er velsignet og fordi man har noe å gi til andre.

Drar man loven om «å så og høste» for langt, kolliderer den med nåden. Jeg kan ikke gi noe som skulle kvalifisere til åndelige fordeler. Alt jeg oppnår i kristenlivet skyldes ett ord, og det er NÅDE. Jeg opplever ikke velsignelser ved gjerninger, eller ved «å så inn» – det skjer utelukkende ved Guds nåde.

Det var ei fattige enke som Jesus festet øynene på. Hun hadde så lite å gi. Men hun gav mest. Jesus vurderer oss helt annerledes enn vi gjør.

Mange kristne praktiserer å gi tiende. Det er en fin praksis. Men tienden frelser ingen. Den gjør meg heller ikke til en bedre kristen. Det er viktig å rense sine motiver og holdninger i NÅDEN. Den frigjør og gir glede i kristenlivet.

Jeg tenker på de fattige i den tredje verden. Hva er deres såkorn? De har ikke mange materielle ting å gi fra seg. Men mange av disse har en større glede og Gudsfrykt enn mange i Vesten.

De vil kanskje ikke høste så mange materielle gode i dette livet, men det venter dem en lønn i Himmelen.