Selvstendige, men ikke uavhengige menigheter
Vi skal ta ansvar for hverandre.
I disse dager har det gått ett år siden jeg tok over som leder for Pinsebevegelsens lederråd. I samtalene og intervjuene som ledet frem til beslutningen om å takke ja til å være kandidat, gjorde jeg det klart at jeg måtte kunne fortsette som hovedpastor for en menighet kombinert med dette vervet. Jeg hadde også et tydelig «charter»; å arbeide for å styrke lokalmenighetene over hele landet, på alle plan.
Vi har etablert et senter for menighetsliv, kalt Pinse Menighetsliv. Dette senteret tar for seg hele menighetens livsløp, og består av tre satsningsområder; planting av nye menigheter, utvikling av eksisterende menigheter, og revitalisering av menigheter som har utfordringer. Altså er absolutt alle norske pinsemenigheter regnet med, og vil bli tilbudt nasjonal støtte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En slik støtte fra forkynnere, ledere og andre pinsemenigheter, er ikke en utfordring for menighetens selvstendighet. Det er snarere et uttrykk for at vi tar ansvar for hverandre, og ønsker et sterkere «vi» i Pinsebevegelsen. Den nye trossamfunnsloven gjør at dette aktualiseres ekstra mye, da menigheter med færre enn 50 medlemmer er i behov av nye registreringsformer.
Jeg tror på den selvstendige menighet, men ikke den uavhengige menighet. Pinsebevegelsen sin fremvekst i Norge har en usynlig, og en synlig side. Den usynlige siden er at vi tror den er drevet frem av Åndens kraft; en bevegelse initiert og villet av Gud. Den synlige er at bevegelsen består av vanlige mennesker som forkynner, leder og tjener for å drive menighetsbevegelsen
fremover.
Det er en kjensgjerning at relasjoner er skjøre, og at om de ikke næres og vedlikeholdes blir de borte. Vi forstår at gjennom Pinsebevegelsens over hundreårige historie i Norge er det enkelte menigheter som har mistet kontakten med storfellesskapet, og kjenner seg alene. Mye av limet som holdt bevegelsen sammen, som omreisende forkynnere, regionale samlinger, stevner, leirarbeid og fellesprosjekter har funnet nye former ettersom samfunnet har endret seg. Vi anerkjenner at dette er et tap for mange, og strekker samtidig ut en hånd for å forsøke å tenne håp om en bedre fremtid.
Da jeg plantet menighet for 16 år siden ble jeg utfordret til å være et svar på alle bønnene som har blitt bedt for byen, og for alle dem som har båret meg frem. Det jeg får være med på begynte ikke med meg, og slutter ikke med meg. Dette generasjonsperspektivet har jeg med meg som leder for Pinsebevegelsens lederråd.
