Samlivskriser blant kristne må normaliseres

Hvordan skal menigheten være restriktive til skilsmisse, men inkluderende når ekteskapene først bryter sammen?

– Vi underkommuniserer nok samlivsproblemer i menighetene til den yngre generasjonen. Vi vil så gjerne snakke om alt det positive med ekteskapet og Bibelen er jo klar på at dette er det beste for menneskene.

Familieterapeut og pastor i Pinsebevegelsen John Arve Lunde kommenterer ukens reportasjeder vi har intervjuet Therese Nes (34). Hun vokste opp og var aktiv i et konservativt miljø. Hun giftet seg som ung, og skilte seg som ung. Nederlaget var stort, og ble kanskje forsterket av bedehusballasten? Slik høres det i hvert fall ut:

– Jeg er kanskje mer bitter, eller frustrert, på alle forventnigene en del kristne miljøer kan ha på hvordan et forhold skal gå frem. Jeg var så inni det selv, helt til jeg stod på andre siden og tenkte at oi, ting går jo ikke på skinner selv om du gjør ting i rett rekkefølge, uttrykker Nes.

REPORTASJE:Skammen etter skilsmissen førte Therese Nes bort fra menigheten

Når vi tar opp temaet skilsmisse i ukens Korsets Seier, er det ikke for nok engang å kverne rundt det teologiske rundt skilsmisse og gjengifte. Vi sier ikke at dette ikke er viktig. Tvert imot. Vi tror heller ikke at å endre syn på sex og samliv er veien å gå, selv om det er forståelig at Nes ser annerledes på disse verdispørsmålene i dag.

Vårt spørsmål er: Hva gjør vi når det skjer? Og tro oss, det skjer. Skilsmisseraten er ikke like høy blant aktive kristne som hos andre, men forskjellen er ikke stor.

I livskriser setter man ofte ny kurs. Nye meninger formes. Synet på menighet og tro kan lett vakle. Skamfølelsen blir for tung å bære i fellesskapet, for mange.

Menigheten bør selvsagt fortsette å snakke gleden og kampen rundt ekteskap, men kanskje også si nå og da at vi er der for deg når livet ditt bryter sammen - ikke med pekefinger og «burde ha gjort», men med nåde, medfølelse og en skulder å gråte på. Kanskje vi oftere bør informere om tilbudene vi har i kirken som håndterer livskriser, og i samme åndedrag få frem at «du er ikke den eneste, du er ikke unormal, og du er sannelig ingen versting».

I dette legger vi selvfølgelig ikke alt ansvaret på menigheten. Vi har alle ansvaret for vårt eget liv og egne valg. Likevel tror vi Paulus var inne på noe da han skrev til noen grekere at når et lem lider, så lider alle lemmene med.