Salvet med olje under korona
Jesu disipler har en kilde til kreativitet og pågangsmot som overgår alt.
«Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.»
Gjennom denne merkelige tiden med korona, har vi sett og gledet oss over stor kreativitet og stort pågangsmot i mange menigheter. Man har fått til samlinger for menigheten, og nådd ut med evangeliet til nye mennesker på det som for mange er helt nye plattformer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mange menigheter har nådd langt flere disse månedene enn de vanligvis gjør gjennom sin jevne virksomhet i lokalmenigheten.
Hva er det som driver menighetene til å tenke nytt og handle nytt i krevende tider? Det fins sikkert mange svar. Personlig tror jeg hovedgrunnen er at det ligger en indre drivkraft i troens folk, til å samles og til å nå ut. Det handler om å utbre Guds rike, det er for Guds saks skyld. Det er Den Hellige Ånd som virker i oss.
I en krevende og noen ganger stressende hverdag, også i menigheten, kan det være nyttig å tenke over hva det er som driver oss. Hvorfor satser vi tid, penger og andre ressurser på menigheten og Guds rike? Er det etter et ytre forventningspress? Er det fordi det gir oss egen vinning i form av gunst og ære hos Gud eller mennesker? Eller er det frykten for å ikke være god nok, eller gjøre godt nok, målt mot det vi tror er Guds eller andre menneskers forventninger og krav til oss?
Noen ganger har jeg opplevd det nødvendig å ransake mitt eget indre for motiver og drivkrefter. Man kan noen ganger oppleve at andre mennesker mener seg å vite hva som er drivkraften i det man gjør. Da kan det bli nødvendig å si som David: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte» (Salme 139,23).
Innfor Guds ansikt må jeg spørre: Hva er det som ligger til grunn for at jeg gjør det jeg gjør, at jeg bruker min tid, evner og krefter på det jeg gjør? Er det for å oppnå noe i andre menneskers øyne, ønsker jeg å være noe annet og mer enn det jeg er? Spørsmålene er mange, svaret bør egentlig være entydig og klart.
Jeg tror ikke om meg selv at mine motiver alltid er edle og gode. Vi er alle mennesker som i større eller mindre grad er drevet av egoets krefter. Men dypt der inne, og i ydmykhet og stillhet innfor Guds ansikt, tror jeg at vi, som Jesu disipler og troens folk, kjenner på en lengsel, en drivkraft som er større enn alt annet: «Kristi kjærlighet tvinger oss.»
Vi som har opplevd Jesu grenseløse nåde og kjærlighet, kan si med Johannes: «Vi elsker, fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19). Alt han har gjort for oss er så stort og ufortjent, at vi kjenner drivkraften kommer innenfra. Det er den eneste drivkraften som holder over tid. Det er lett å la seg drive av de kreftene jeg allerede har nevnt, men uansett hvilke av disse kreftene som måtte drive oss, vil de føre til at vi på et tidspunkt går trøtt og blir motløse, og får lyst til å gi opp.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Et vedvarende blikk på Jesus gir oss fornyet kraft til å holde ut, til å være kreative, til å finne nye løsninger og metoder. Ikke for vår egen skyld, men for Guds saks skyld, for Guds rike.
Er det noe jeg ønsker mer enn noe annet, er det å se Guds verk gå fram og Guds rike vokse, se mennesker bli forvandlet og menigheter blomstre. I denne sammenheng og ut fra denne målestokk betyr mine ambisjoner, meninger, min måte å se og gjøre ting på, min posisjon og min ære ingenting.
Drevet av den drivkraft som kommer innenfra, vil både Guds rike og vi som enkeltpersoner blomstre også i utfordrende tider.
