MOTARBEID: Frp-leder Siv Jensen lytter til finansminister Jan Tore Sanner (i forgrunnen) som legger frem regjeringen Solberg sitt forslag til statsbudsjett og nasjonalbudsjett for 2021.

Politikerne har vendt kristne ryggen

Noe har skjedd i det politiske landskapet i Norge de siste årene. Ved forrige stortingsvalg kjempet politikere både på høyre og venstresiden om å vise sin beste kristne side. Sylvi, Støre, Erna og Dørum hadde oppdaget kristne velgere, dro på besøk på kristne stevner og snakket varmt om kristen kulturarv. Selvfølgelig handlet det om stemmefiske og flørting med et Krf som alle ville ha med på laget. Men det var også en ærlig gjenoppdagelse av at den kristne arven er en sentral del av fundamentet i den norske kulturen, og den ønsket de fleste partiene å ha eierskap på. Men slik er det ikke i dag.

Når partiene i dag kvesser sine penner for å skrive slagkraftige toner for neste års valg, har plutselig religionskritikk blitt integrert i retorikken. «Vi må øke kontrollen av kirker og kristne organisasjoner», sier Arbeiderpartiet. «Vi bør fjerne alt om den kristne arven fra vårt partiprogram», sier Unge Venstres leder Sondre Hansmark. Hos Frp har man etter regjeringsavhoppet fremmet saker som er som en rød klut for mange kristne velgere. Man vil fjerne søndagen som hviledag og er initiativtaker bak flere liberale lovforslag, senest vårens bioteknologilovgivning. Det seneste tilskuddet i norsk partiflora «sentrum», kan sees som en del av samme tendens. Partiet er delvis startet fordi Krf har blitt for kristent. Å markere avstand til tro har tydeligvis blitt den nye trenden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fact box

Kristen tro, eller mer presist: ytringer begrunnet ut fra kristen tro, har lenge hatt dårlige vilkår i den offentlige debatten. At «Tro hører hjemme i privatlivet» har vært og er fortsatt den bærende forståelsen for hvor plassen skal være for kristne i den offentlige diskursen. Kristne skal altså ikke ha innflytelse i samfunnet, men politikerne vil gjerne ha innflytelse over kirkene. Dette er den mest alvorlige tendensen i dagens partilandskap, vi skal ikke få tro og mene hva vi vil.

Ser man på hva media har valgt å skrive om pinsevenner og annet ymist kristent, kan man forstå skepsisen. Frikirkelige miljøer beskrives som destruktive og skadelige. Den kritiske og negative vinklingen er nesten total. Filmer, artikler, debattartikler, humorprogram og politiske uttalelser har mange ganger hatt en brodd mot vekkelseskristne miljøer. Det er nå nærmest akseptert som fakta at lavkirkelighet og evangeliske kristne driver med suspekte skadelige handlinger i sine lokaler. Vi har med andre ord mistet eierskap på våre egne fortellinger, og de kritiske stemmene får bli stående som sannheten. Da er det ikke så rart at Ap ønsker å granske oss, eller at flere undersøkelser pågår for å få frem i lyset hvor fæle for eksempel sørlandsk og vestlandsk kristenhet er.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kent Andersen: «Å markere avstand til tro har tydeligvis blitt den nye trenden.»

Det inntrykket jeg sitter igjen med etter de siste ukenes uttalelser og retorikk, er at nettrollenes karikatur og den tabloide fortellingen om oss, nå har flyttet inn i partistrategenes forum. Det negative mediebildet om pinsevenner og andre frikirkelige gir nå konsekvenser overfor hvordan vi skal få lov til å drive våre virksomheter, misjon, rusomsorg, gudstjenester og skoler. Det er ikke usannsynlig at et regjeringsskifte vil innebære en kaldere skulder for kristnes behov og ytringsfrihet.

Jeg vet ikke hva løsningen er fremover, i møte med politikeres markeringsbehov og stemmesanking på vår bekostning. Jeg vet heller ikke hvordan vi bedre kan få frem de positive fortellingene om oss selv. Fortellingene om mennesker som blir fri fra rus, om bistandsprosjekter som forandrer, om ungdommer som får håp, om generasjoner som møtes, om sang og musikkliv. Men en ting vet jeg dypt i mitt DNA; om politikken og media vil granske oss så tåler vi det. Om de vil ta fra oss penger og statsstøtte, så kommer vi til å overleve det. Og om de vil bestemme over hva vi tror på og presse oss inn i et lukket rom, så kommer vi fortsatt til å forkynne. Vi overlever dette, folkens.

Men en ting bør vi som er pinsevenner gjøre i neste års valg: Å gi vår stemme til partier som ønsker å ha kristne skoler, ønsker oss en plass på bistandsbudsjettet, som heier på kristen rusomsorg og som ikke ønsker å begrense vår rett til å forkynne evangeliet. Venstre og Arbeiderpartiet har ikke bestått den testen. Derfor bør vi som frikirkelige influensere våge å fortelle til våre venner: stem på andre partier, stem på de som vil oss vel. ′