Pandemien avslører oss

Liv som er basert på materiell rikdom er like usikre som hus bygget på sandgrunn.

Epidemier, sult og krig har til alle tider truet menneskets eksistens. Dette dødens trekløver har man med god grunn alltid fryktet. Men har vi som lever i Norge i dag egentlig forstått hva disse ordene betyr? Da pandemien rammet oss, har imidlertid mange forstått konsekvensene av dette, og flere begynner kanskje også å forstå at ukritisk å basere sine liv på materiell rikdom, utvikling og teknologi er å bygge livet på sandgrunn.

Ingen har vel skildret pestens vesen og psykologi mer treffende enn Albert Camus i romanen «Pesten». I en pestbefengt by som er knuget av død og karantene gir Camus ordet både til den troende og tvileren. Den gamle presten Paneloux slår fast i sin søndagspreken at pesten er «Guds straffedom over de hovmodige», den skal få «de onde til å skjelve». Mens legen Rieux sier til ham da en ung gutt dør: «Til min død vil jeg nekte å elske et skaperverk der barn blir pint», og uttrykker dermed at han ikke tror på at en ond kraft virker i verden.

I dag er det få som vil uttrykke seg som Paneloux og mange deler Rieuxs synspunkt. Uansett bør vi bruke denne tiden til å analysere våre liv og vår livsform. Hva bygger vi våre personlige liv på? Pater Paneloux endret sitt syn og pekte etterhvert på det uforklarlige i pestens opptreden. Den rammer alle, rettferdige og urettferdige. Til slutt ble han selv et offer for den. Men også legen Rieux tok feil.

Om vi kan lære noe av korona- pandemien, er det at livet i vårt moderne velferdssamfunn er usikkert og sårbart, og det kan minne oss på hva det betyr å bygge sitt liv på fjell. Kanskje kan denne gamle botsbønnen hjelpe oss til å forstå det:

«Fra alle synder, fra all villfarelse og alt ondt: Fra djevelens listige angrep, fra en ond og brå død, fra pest, hunger og dyrtid, fra splid og tvedrakt, fra krig og blodsutgytelse, fra all ulykke i ild eller vann, luft eller jord, og fra alt vondt. Fri oss, kjære Herre Gud.»