Når vi dyrker oss selv

Det vestlige samfunns selfie-kultur står i sterk kontrast til Bibelens utfordring om å miste seg selv for å finne sitt liv.

Jeg er innom sosiale medier noen ganger per dag. Nyheter, bursdager, trafikkoppdateringer og vakre solnedganger er verdt en titt.

Men jeg kjenner at jeg begynner å bli allergisk. Ikke av pollen, selv om det er høysesong for såre øyne og eksplosive neser. Jeg har blitt allergisk mot selfier. Særlig fra mennesker som jeg trodde både intellektuelt, erfaringsmessig og trosmessig hadde mer på hjertet til verden enn bare en ny vinkel av sitt eget ansikt assistert av enda et flossy filter.

At usikre tenåringer som trenger bekreftelse blir avhengige av selfie-produksjonen sin, er en ting, men når foreldregenerasjonen framstår med i stadig nye versjoner av seg selv, flere ganger per dag, lurer jeg på om vi har fått et alvorlig problem.

En studie slår fast at narsissisme øker liker raskt i omfang som fedme gjorde i USA fra 1980-tallet frem til idag. «Narsissisme er sykelig eller skadelig selvnytelse. Navnet er hentet fra den greske myten om ynglingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø.

I dagligtale brukes narsissisme nærmest synonymt med selvopptatthet. Narsissismebegrepet slik det brukes i psykiatri og psykologi har imidlertid en viktig tilleggsdimensjon, nemlig at personen ikke bare er opptatt av seg selv, men også nyter seg selv, sine egenskaper, evner, suksess og ytelser», heter det i Store norske leksikon.

En viss grad av positiv speiling fra andre mennesker i form av ros og anerkjennelse er nødvendig under barndom og oppvekst for at et menneske skal utvikle en rimelig grad av trygghet og selvfølelse. Det er også i seg selv normalt at en person kan oppleve begeistring og glede over egne evner, egenskaper og ytelser, og sette pris på at andre gir slike tilbakemeldinger.

Det oppstår imidlertid et problem når opptattheten av en selv og ens egen fortreffelighet og suksess, og nytelsen av dette, antar så markerte dimensjoner at personen mister evnen til å se og anerkjenne andre, og mer og mer energi knyttes til nytelsen av egen fortreffelighet.

Det finnes også andre alvorlige side-effekter av vår selfie-kultur som ikke lover godt for vårt samfunn. Hva skjer med et samfunn som kun er opptatt med egen tilfredstillelse, og som dermed glemmer hvordan det er å glede seg over andres framgang og lykke, oppleve lykken i å hjelpe trengende eller ofre seg selv for en stor og viktig sak?

Hva skjer med omsorgen for de svake der vi bare dyrker det perfekte og suksessfulle? Skadevirkningene av vår beruselse av å se vårt eget speilbilde, blir et kaldere og mer kynisk samfunn, der vi setter våre egne behov og følelser over alle andre sine.

Da jeg underviste unge konfirmanter i temaer om selvbilde og gudsbilde, utfordret jeg tenåringene til å bytte ut speilet med et vindu, slik at de kunne vende blikket bort fra seg selv og heller se de andre.

Jeg visste at de som allerede i ung alder ville begynne å brenne for noe som var større enn bare seg selv, hadde gode sjanser for å leve et meningsfylt, tilfreds og sunt liv. Jesus er i hvert fall klar i sitt budskap, som kanskje aldri har vært så aktuelt som nå:

«Da sa Jesus til sine disipler: Vil noen komme etter mig, da må han fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig. For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?} (Matt 16, 24-26).