Nær påske i en distansert verden
Nylig gjorde jeg noe jeg ikke gjør så ofte: Slo an en prat med feieren.
En av fordelene, og kanskje også ulempene, ved hjemmekontor er at jeg kan slå av en prat med folk jeg aldri møtte da jeg sto opp klokka 05.00 for å ta toget til Oslo. Som feieren. Han var her nettopp, ja, de var to faktisk. Jeg hadde satt fram stigen og gikk ut og slo av en prat. Det var strengt tatt ikke var nødvendig, men det var hyggelig.
Jeg synes folk har vært gode på å gjøre de digitale samlingspunktene i pandemien interessante, lærerike, morsomme og kreative, midt i alt alvoret. Jeg må også innrømme at jeg ikke er den som trives best med at alt skal foregå digitalt. I hvert fall ikke når det har gått 12 måneder. Da blir møtene med de få jeg faktisk står ansikt til ansikt med, viktigere enn noen gang.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Du trenger ikke være ekstrovert for å ha behov for å møte andre mennesker ansikt til ansikt. Bare menneske. Møter på nett er gode substitutt, men ikke mer.
Behovet for det nære, det som kan kjennes, som er her og nå, forsterkes i påskehøytiden. Der virker alt så nært. Nattverden. Judas´ kyss. Korsfestelsen. Fortvilelsen. Oppstandelsen. Det er vanskelig å få til det på Zoom.
God, nær påske!
