Morens hemmelige Holocaust-historie
Det høres absurd ut, men mange norske jøder bebreidet seg selv etter krigen.
Denne fortellingen er mer enn transparent, det er som et finmasket nett av nervetråder omspenner selve narrativet. Slik opplever jeg gang på gang når jeg henter fram litteratur som åpenbarer våre egne myndigheters nedlatende og grusomme behandling av nasjonens jøder. Hvordan kunne dette skje? Men historien er irreversibel, hogd i stein, den er ugjenkallelig.
Frigjøringsdagen presenterte NRK tv-programmet «Da freden kom». Professor Irene Levin ble intervjuet i forbindelse med sin rykende ferske bok, «Vi snakket ikke om Holocaust – Mor, jeg og tausheten». Jeg sa til meg selv, «denne boken må du kjøpe per ekspress». Som sagt, så gjort.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tenk, 75 år etter frigjøringen dukker nye, vonde, enerverende historier fram fra det dype krigsmørke Norge, fra det jeg vil kalle de tause stemmers gemakker.
Det som utspant seg på Diakonissehusets sykehus denne 25. november 1942, hadde aldri før skjedd i Norge». Dagen etter – en av de svarteste dagene i norsk historie – ble morfar kjørt til transportskipet MS Donau ved Amerikalinjens kai. 529 jødiske menn, kvinner og barn ble sendt ut av landet. Etter fire døgn stuet inn i skipets laste-rom, ble de deretter viderebefordret i kuvogner til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau 1. desember, og det bar rett inn i gasskammeret.
Har du lest den såkalte «gasskammerprofetien» i mosebøkene? «Ute skal sverdet, inne i kammerne redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann» (5 Mos 32,25). Denne dagen ble 18 personer i Irene Levins familie brutalt drept – sett gjennom morens og farens øyne: bestemor, tre tanter, tre onkler, fire fettere, fire kusiner og tre døtre av fettere, den yngste var fem år. Faren Rubin ble drept vel en måned senere og enda 14 familiemedlemmer de neste månedene!
Det mantraet som går igjen er det litteraten kaller «mors selvbebreidelser», fordi hun mener seg å ha sviktet ved farens arrestasjon. Dette var et blødende sår, og «mors selvbebreidelse knuget henne konstant».
Man skulle tro at jøder som ikke ble drept ved skudd eller gasskammer, ville bli ødelagt som mennesker av øvrige påkjenninger og at ditto traumer ville føre til psykosomatiske smerter og at hjertet rett og slett ikke ville orke mer og korpusen kollapset. For noen kunne det nok være så, men ikke for Irenes mor. Hun måtte ha en indre styrke, idet hun ble 101 år gammel.
