Min kunnskap om Israel og jødene har vært mangelfull

Men noe av det Maria Helgerud skriver fungerer som en bremsekloss.

Takk til Maria Torgussen Helgerud for kommentaren i Korsets Seier fredag 12. februar, hvor hun deler sine synspunkter rundt Israel, jødefolkets utvelgelse og Guds frelsesplan. Dette er et nyttig bidrag til debatten jeg inviterte til i Vårt Land 2. november 2020.

Innlegget til Helgerud kan i seg selv presenteres som et motargument til min påstand om at et paradigmeskifte i synet på Israel og endetiden er i ferd med å etablere seg i Pinsebevegelsen. Det er forbilledlig at Helgerud går inn i debatten med et ydmykt og lærevillig sinn, og at hun tidlig i innlegget gir uttrykk for at hun står i en prosess der hun «søker å forstå». Som ung og uerfaren erkjenner jeg gledelig at jeg selv er i begynnelsen på min reise etter sannhet. Jeg berømmer Helgeruds oppriktige ønske etter å forstå Bibelen best mulig, og jeg hyller hennes høye verdsettelse av hva hun mener er sant og rett.

Når dette er sagt, vil jeg nå komme med noen av mine innvendinger til Helgerud sin tekst og til tenkningen som skinner gjennom.

Universaliseres i Kristus

Da jeg skulle skrive dette svaret, ble det raskt klart for meg at jeg kunne velge mellom en rekke ulike innfallsvinker til den komplekse tematikken som blir belyst.

For det første kunne jeg kommet med en bibelteologisk utleggelse der jeg argumenterer for at Guds landløfter til Abraham i 1 Mos 12 og 15 oppfylles og universaliseres i Jesus Kristus:

I troen på Kristus blir vi alle medarvinger til landløftene på den nye jord og nye himmel.

Takknemlighet til jødene

En annen tilnærming jeg kunne valgt, var å skrive fortolkninger av bibeltekstene som det refereres til
(Joh 4,22; Rom 11 og 15), hvor jeg ville vektlagt at utvelgelsen av israelsfolket hele tiden har hatt til hensikt å være til velsignelse for alle slekter på jorden (1 Mos 12,3).

Jeg er enig i at kristne gjør rett i å være takknemlige til jødene, ettersom det kristne gledesbudskapet bare kan forstås i lys av den jødiske tradisjonen og historien. Dette behøver imidlertid ikke bety at vi må være enige med politikken til staten Israel.

Dispensasjonalismen

En tredje variant jeg kunne gått for, er å kritisere den dispensasjonalistiske teologien som synes å ligge til grunn for teksten. Og så kunne jeg referert til flere av verdens fremste bibelforskere og teologer som tar avstand fra en slik fortolkning av Bibelen og frelseshistorien.

Paralleller

For det fjerde kunne jeg pekt på de historiske parallellene som Helgerud skisserer, og begrunnet hvorfor jeg mener hun gjør et uforholdsmessig stort hopp når hun trekker linjene mellom tvangsdåpen av jøder på 600-tallet etter Kristus og dagens «boikott av Israel». Dette polariserer debatten på et uheldig vis, og maler et fiendebilde av meningsmotstanderne som ikke er fruktbart for noen parter.

Prisen for sannheten

Min primære innvending mot Helgeruds tekst er mot det som jeg tolker som kronargumentet: «Om merkelappen ’konservativ’ blir prisen å betale for mitt ønske om å la Guds ord være sannhet, det får så være.» Med andre ord: Helgeruds fortolkning er den rette lesningen av Bibelen, og hun er villig til å betale den prisen som det koster å følge sannheten. Andre kristne er ikke like dedikerte til sannheten som henne, og de prøver først og fremst å redusere Gud og Guds frelsesplan til noe som er lettspiselig og moderne.

Vesentlig bremsekloss

Helgeruds avsluttende retorikk mener jeg fungerer som en vesentlig bremsekloss i vår felles søken etter sannheten. Det er ikke så enkelt at de som er enige med Helgerud tror på Bibelen, mens resten prøver å tilpasse Guds sannheter til noe annet enn det egentlig er. Meningsmangfoldet blant kristne når det kommer til synet på Israel, jødene og Guds frelsesplan, speiler et mangfoldig og komplekst bibelmateriale.

La oss sammen søke å forstå Bibelen så godt vi kan, og gå dit hvor sannheten tar oss.