Likekjønnede ekteskap – hvorfor si nei?

I spørsmålet om likekjønnede ekteskap, er det bibelsynet som avgjør.

Terje Hegertuns bok «Det trofaste samlivet» debatteres for tiden. I en omtale av Hegertuns bok i Korsets Seier (28.05.21) hevder Marit Landrø at «det er den ansvarsløse, løsslupne praksisen Paulus adresserer» når han avviser homoseksualitet (s. 29). Hun nevner at menn som hadde kone og barn også kunne skaffe seg mannlige seksualpartnere.

Men dette er på ingen måte den eneste formen for homoseksuell praksis som var utbredt i Romerriket. Det var ikke uvanlig også med stabile – og «trofaste» – homofile parforhold og ekteskap, både blant menn og kvinner. Bernadette Brooten skriver om dette i sin bok «Love Between Women» (Chicago, 1996). Hun viser blant annet til gravsteiner hvor innskrifter og portretter forteller oss at de avdøde var lesbiske ektepar.

Også menn kunne være formelt gift. Den klassiske filologen C.A. Williams konkluderer i sin bok «Roman Homosexuality» (1999) med å si: «For å oppsummere, det synes å være klart at noen romere deltok i formelle bryllupseremonier hvor en mann ble gift med en annen… og at disse betraktet seg som forent som ektepar» (s. 252).

Paulus kom fra Tarsus, en viktig handels- og kulturby innerst i Middelhavet, i Lilleasia. Han hadde meget god innsikt i kulturen i Romerriket. Derfor kan man ikke hevde at han ikke kjente til de ulike formene for homoseksualitet i sin samtid, også stabile homofile ekteskap både blant menn og kvinner.

Av den grunn blir det uholdbart når Hegertun påstår at «det er mye som tyder på at det Paulus tar avstand fra, er noe annet enn stabile homofile relasjoner» (s. 177-178).

Det er en demning som brister når man begynner å overprøve Bibelens lære.

Når det gjelder spørsmålet om likekjønnede ekteskap, er det nok bibelsynet som avgjør. I Pinsebevegelsens Trosgrunnlag står det: «Vi tror at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Den er skrevet av mennesker inspirert av Den Hellige Ånd. Bibelen er øverste autoritet i tro, lære, etikk og moral.»

Dette betyr at Bibelen ikke kan læremessig overprøves. Vil man forsvare likekjønnede ekteskap, er det imidlertid nettopp dette som skjer. Men begir man seg inn på den veien, hvorfor da stoppe her? Hvorfor ikke gå videre og også omtolke hva Skriften sier om to utganger på livet? Hvorfor ikke overprøve Bibelens lære om fortapelsen, slik mange teologer har gjort? Eller også overprøve læren om at Jesus er den eneste veien til Gud, og inkludere andre religioner som frelsesvei?

Det er en demning som brister når man begynner å overprøve Bibelens lære. Men tror vi at Gud ved sin Ånd har veiledet de som skrev, slik at det er Guds tanker og vilje som uttrykkes i Skriften, da må vi også stole på at Gud vet bedre enn oss hva som tjener til det gode.

På grunnlag av sitt bibelsyn sier derfor Pinsebevegelsen tydelig i sitt Trosgrunnlag: «Vi tror at Gud har innstiftet ekteskapet mellom kvinne og mann som den naturlige rammen for samliv.» Skulle noen pinsemenigheter endre dette, vil det nok føre til at Pinsebevegelsen blir splittet.

Fellesskapet med Gud er et så stort gode at ingen pris er for høy for å bevare det, i dette livet og for evigheten.

Jesus støtte mange bort ved sin forkynnelse om å etterfølge ham, og slik er det nok fortsatt. Så kompromissløs er Jesus at han faktisk forventet villighet til å bli martyr av dem som følger ham. Det kan være nyttig for oss å ha dette perspektivet med når vi taler om å følge Jesus. Det kan koste, også når det gjelder samliv og på det seksuelle området. Det gjelder ikke bare for den som kjemper med homofile følelser, men også for heterofile som ikke har funnet en ektefelle. Hvorfor skulle ikke de tillate seg å ha partnere i form av løse forbindelser for eksempel?

Svaret er at fellesskapet med Gud er et så stort gode at ingen pris er for høy for å bevare det, i dette livet og for evigheten. Vi skal tale med stor ydmykhet om Kristi etterfølgelse. Vi har alle våre utfordringer her, men la oss ha blikket vendt mot det vi har å vinne – den evige herlighet i samfunn med Gud.