Levende tro i virtuell virkelighet 

Veien fra deltaker til tilskuer er skremmende kort.

Det er fantastisk at norske menigheter er blitt flinke til å formidle via digitale kanaler. Koronasituasjonen har gjort det nødvendig å nå frem til mennesker når restriksjonene ikke tillater samlinger eller man vegrer seg for å delta. Også for mennesker som før korona har hatt vanskeligheter med å delta i gudstjenestefelleskap, er dette et kjærkomment tilbud. Det økende digitale nærværet har også bidratt til at mange kirkefremmede kan besøke kirken ved å se. Derfor skal vi selvfølgelig fortsette med digital formidling, men vi må ikke gjøre det ukritisk. Vi må reflektere over hva det gjør med oss, og hva det gjør med troen vår.

Den kristne troen er fysisk, og ikke virtuell. Når vi samles er det mennesker som møtes til fellesskap. Vi legger hendene på hverandre når vi ber. Vi døper i vann. Vi deler brød og vin. Vi lytter til Guds Ord, som i aller høyeste grad er jordet. Gud ble menneske, og tok bolig iblant oss. Hans rike er her, mellom oss, i det menneskelige (Luk 17,20–21).

Når troen formidles via nettbrett og tv står vi i fare for å gå glipp av denne fysiske erfaringen. Dersom vi ikke passer oss, kan vi endre oss fra deltaker til tilskuer uten å tenke over det, og kanskje til og med ende opp med å tro at vår egen relasjon til Gud kan skje helt uten kontakt med andre mennesker, og uavhengig av det menneskelige.

Gjennom kirkehistorien har sann kristen tro vært truet av gnostisk tankegods; av idéen om at relasjonen til Gud skjer kun i det åndelige, og gjerne uavhengig av andre mennesker. Det er nærliggende at en slik idé kan bre om seg under dagens digitale dominans. I tillegg til den overdrevne tilliten til det digitale, finner vi også den senmoderne ideen om at tro og livssyn er et privat prosjekt for den enkelte.

Min oppfordring er å ha dette i tankene når du sitter med nettbrett eller ved en tv for å motta kristen forkynnelse. Syng med, ta notater, be, ta nattverd hjemme og praktiser troen i møte med andre.