La ikke språket hindre deg

Gud ser til hjertene – ikke ordene.

En gang i min barndom, omtrent på denne tiden av året, gikk jeg gjennom en eng og plukket blomster til bestemor. Jeg ble revet med av farger og fasonger, og plukket langt mer enn en bukett – det lå en hel favn klart i inngangspartiet! Da hun kom inn, spurte hun: «Kven har lagt ugras i bislaget?» Hun mente selvsagt ikke vondt, men det gjorde vondt! Jeg så blomster som et uttrykk for kjærlighet, men hun så ugress.

En viktig side ved pinsekarismatisk åndelighet er at vi tror Gud taler og handler i dag. Vi uttrykker erfaringen av Guds omsorg i smått og stort med hverdagslig språk når vi deler med hverandre. Disse fortellingene, vitnesbyrdene, er viktig i vår trosutøvelse. Enten det er i et møtelokale eller i en smågruppe i hjemmet, formidler vi tro gjennom å dele erfaringer.

Selv om vi tror, er det ikke alltid enkelt å finne ord. Bibelspråket er rikt og mangfoldig, og gir mange fortellinger som kan ramme inn egne erfaringer. Da løftes våre egne liv inn i det store «Guds rike»-dramaet hvor vi speiler oss mot skikkelser som David, Peter og Maria. Kirkehistorien har gitt oss mange bilder, fortellinger og metaforer. Det hjelper at vi kan lene oss på andre sine erfaringer når vi skal forstå og formidle våre egne.

Noen ganger går vi likevel helt alene med en tanke, en drøm, et bilde eller enn innskytelse. Da kan vi kjenne at vi nøler og stotrer. Noen ganger blir det rart, men da må vi være tålmodige og rause med hverandre, og gi hverandre rom til å fortelle. Blir vi for kravstore til formidlingen, kan vi risikere å slukke Ånden (1 Tess 5,19).

Det var kjærlighet til bestemor som gjorde at jeg plukket blomstene (for det var blomster!), og kanskje hadde hun også sett blomster om jeg hadde overrakt henne med et smil og en klem? Gud ser til hjertene, og vi bør lære oss å gjøre det samme. Skal vi uttrykke vår tro og erfaringer med Gud, må vi tåle de ulike tungene og variasjonen i uttrykket.