Kvinner har møtt en ugjestmild kultur

Arbeidet for kvinnens likeverd og likestilling i kristen sammenheng synes som et historisk stigespill. Et steg fram og to tilbake. 

Like før koronaen satte inn møtte jeg en kristen internasjonal leder som ikke ville ta meg i hånda, fordi han ikke aksepterer rollen jeg har i Pinsebevegelsen i Norge.

Synet på den kristne kvinnens rolle er fortsatt svært sammensatt, både her hjemme og ute. Er vi likeverdige med menn, eller skal vi opptre som tause pyntedokker? Kan vi utføre de samme oppgaver, eller må vi underordne oss? Debatten har veltet fram og tilbake i de kristne avisene gjennom mange måneder. For og imot kvinnelige prester. For og imot kvinner i eldsteråd og nasjonale styrer. Debatten er ikke ny.

Ubibelsk plass?

Det er i hovedsak to ulike teologiske syn på kvinnens rolle, underordningssynet (tjenestedeling) og likestillingssynet. Begge syn har sin forankring i bibeltekstene og i bibeltro miljøer; det kommer an på hvilke tekster man vektlegger. Tonen i debatten har vært opphetet, særlig fra menn som holder seg til underordningssynet. Sitatet under er fra et av mange leserinnlegg i avisen Dagen, og kan oppsummere hvordan kvinner i mange tilfeller blir omtalt i denne ordvekslingen:«...Vi er mange som har erfaring med de begredelige resultater av kvinnens inntog på ubibelsk plass i den kristne forsamling».

I lys av slike uttalelser kan en spørre seg om dette dypest sett handler om teologi - eller kamp om territorier og fastgrodde normer? Det er en stor utfordring, etter mitt syn, at unge kvinner skal vokse opp i sammenhenger der man fortsatt omtaler kvinners rolle på denne måten. Mange av dem som fronter disse spørsmålene i sine lokale sammenhenger er i tillegg aktive både i de nasjonale avisspaltene og i sosiale medier.

Stigespillet

Når jeg snakker med unge kristne kvinner i dag, eller kvinner på min egen alder for den saks skyld, får jeg høre ulike historier. Vanskelige historier og gode historier. Mange opplever å bli møtt med likeverd og likebehandling i kristne sammenhenger. Holdningene nevnt over vil være fremmede for dem. Andre har opplevd seg overkjørt, tilsidesatt og forskjellsbehandlet. Det er ekstra vondt når det skjer gjennom subtil hersketeknikk. Det slår også særlig hardt når man kjenner på et kall til tjeneste i kirke og menighet.

Arbeidet for kvinnens likeverd og likestilling i kristen sammenheng kan etter min oppfatning synes som et historisk stigespill. Det har vært et steg fram og to tilbake. To steg fram og ett tilbake. Enkelte mener til og med at vi bør rykke helt tilbake til start, eller til syndefallet om du vil. Eva har fortsatt en sentral rolle i underordningssynet: Eva, som alle kvinners mor, har ikke dømmekraft, er ikke helt til å stole på og har ikke åndelig gangsyn siden hun lot seg lokke til å spise eplet. Hennes handlinger skal for alltid skal sette sitt preg på kvinnens rolle og oppgaver både i samfunn, menighet og familie. Kvinnene har derfor tale- og læreforbud.

Men var det bare Eva som glapp?

Kvinnen måtte passe inn

Innenfor Pinsebevegelsen har kvinnene historisk sett hatt stor plass både nasjonalt og internasjonalt, særlig i gründerfasen på begynnelsen av 1900-tallet og på misjonsmarken. Grunnleggeren i Norge, Thomas B. Barratt, løftet fram kvinner i tjeneste. Så skjedde det en innstramming etter Barratts død, som preget bevegelsen i mange tiår. Kvinnene måtte passe inn i en form både klesmessig og tjenestemessig. I dag vil man med bakgrunn i Bibelens tekster løfte fram at kvinner kan forkynne evangeliet og være åndelige ledere. Gjennom Kristi forsoning er vi frigjort og ett, slik Paulus skriver:«her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne».

I miljøer der det ikke finnes noen teologiske barrierer lenger, ser vi likevel at det tar tid å skape en likeverdig kultur.

Individ og organisasjon

I min masteroppgave «Toppleder i skjørt» henviser jeg til forskning som viser at det er tre hovedbarrierer for å oppnå likestilling: samfunnsmessige-, organisatoriske- og individuelle barrierer. Gitt utviklingen i Norge, i særdeleshet siden 1970-tallet, er det få samfunnsmessige barrierer igjen for at kvinner kan ha de samme roller som menn. Det har både vedtatte lover og flere stortingsmeldinger sørget for. Det betyr at vi i hovedsak sitter igjen med to barrierer, nemlig den kultur som synlig (og usynlig) finnes i organisasjonene våre og de hinder som finnes i kvinnen selv.

Kvinner som blir ledere og toppledere har selv verdier, egenskaper og evne til å forsere hindringer som har ført dem dit. Indre barrierer er brutt for å våge å si ja, noen ganger i en ugjestmild kultur. Enkelte av dem var den aller første kvinnen som hadde denne lederrollen eller forkynnerrollen.

Kvinne, si ja!

Dessverre ser vi for ofte at løsningen på å skape mer likestilling kun blir selvhjelp, kvinnegrupper eller kvinnenettverk. Ikke noe feil med disse, men det er først når organisasjoner tar ansvar, løfter problemstillingen inn i styrerommet der menn sitter, setter likestilling på dagsorden og følger opp resultatene at det skjer varig endring. Det handler også om å legge til rette for at kvinner (og menn) i de ulike livsfaser, som småbarnsfasen, kan ha lederroller.

Kvinner må våge å gå inn i ukjent terreng, ikke bare tenke at de kan være engasjert og ledere innen sang, musikk og søndagsskole. Ja, det er utfordrende å være den som ikke vil tilpasse seg «slik det alltid har vært» i Kristen-Norge. Den største utfordringen for kristne kvinner i dag er å trosse både egne barrierer og kulturelle barrierer - og si ja til oppgaver og lederroller. For å skape en likeverdig kultur er vi nemlig avhengig av samspillet mellom at kvinner tar utfordringen, har mot til å si ja til større oppgaver og stå i dem over tid – og at organisasjoner og kirkesamfunn tar konkrete grep. Så får Eva være Eva.