Kunsten å være bestefar i menigheten
Aldrende menighetsledere må erkjenne at de ikke lenger er midtpunktet.
Vi sitter på en benk utenfor den lokale bakeren, fireåringen som nettopp har blitt storebror og jeg. Vi har gått en fin og opplevelsesrik tur, sett gressklippere som går av seg selv, asfaltleggere med store maskiner, en stille svane som svømmer i den store bekken og kaniner. Og vi har hatt en god prat om det vi opplever og livet rundt det. Mange spørsmål har blitt stilt og forsøkt besvart. Nå må vi hvile, det er sol, varmt og fint, og nystekte skolebrød fortæres.
Vi fanger faktisk oppmerksomheten til flere der vi sitter. – Så koselig det ser ut som dere to har det, sier flere idet de stiller seg i kø med en meters avstand for å komme inn til bakeren. Morfar, blir grepet av stunden, muligheten og kjenner på stor takknemlighet. Dette er viktige øyeblikk, dette er kanskje det viktigste jeg kan bruke min tid på. Være sammen med, dele opplevelser, skjemme litt bort og kanskje dele litt erfaring og visdom til en av de som kommer etter. – En farfar i livet skulle alle ha… , skriver Odd Nordstoga.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
EN TID FOR ALT
Det gjelder både i livet og i menigheten. Mer enn noe annet er kanskje dette det største behovet, og den viktigste oppgaven vi som har levd en stund kan ha, både i hjemmet og i menigheten. Å bare være besteforeldre. Mange av oss bruker mye av vår tid og våre krefter på såkalt viktige oppgaver. Vi er viktige, vi er ledere, vi må på viktige møter og vi skal ta viktige beslutninger. Noen ganger står vi i fare for å bli så viktige, at vi tror vi er uunnværlige.
Vi har et kall og vi har en tjeneste, og i Guds rike er det ingen pensjonsalder sier vi, og gir oss selv en grunn til å holde på i våre viktige oppgaver, for vi vil jo være tro mot kallet og trofaste i tjenesten. Gud angrer ikke på sitt kall og sine gaver, og jeg tror at han vil ha oss alle i tjeneste så lenge vi lever, men tjenesten kan absolutt endre karakter og utførelse etter som tider og omstendigheter endrer seg, og etter som tiden går. Alt har sin tid, og det er en tid for alt.
Å være bestefar betyr at man er så heldig at noen kommer etter, noen fører slekten videre. Slik er det også i Guds rike og i menigheten, noen har gått foran, noen kommer, forhåpentligvis, etter. I min tjeneste er jeg nå så heldig at jeg i noen sammenhenger får tjene sammen med tredje generasjons ledere. Besteforeldrene var aktive i lederskap da jeg begynte som helt ung, foreldregenerasjonen har hatt sin periode og nå er det tredje generasjon som har akslet viktige lederoppgaver i menigheten. Det er stort, og en helt naturlig utvikling i en sunn menighet. Andre steder er det de samme personene som står i fronten i dag som de gjorde for 40 og 50 år siden. Noen av dem er blitt «uunværlige», i alle fall i egne øyne.
For både familier og menigheter er det en berikelse å ha besteforeldre. Noen som bare kan være der, ha litt ekstra tid, være litt ekstra rause, rekke ut en hjelpende hånd når det trengs. Det er selvsagt foreldrene som bærer ansvaret, det er de som har styringen, det er de som setter retningen for familien og framtiden.
NEDTELLING
Vi besteforeldre kan bli slitne av unger som skriker, løper, utfordrer, tøyer grenser osv. De kan noen ganger suge litt krefter, men vi elsker dem likevel, de er «våre», og vi vil gjerne være sammen med dem. Det er ingenting som er større enn å se dem begynne å gå, snakke, vokse, bli ungdommer, utforsker seg selv og verden, og etter hvert selv bli voksne selvstendige mennesker.
Etter å ha stått i lederansvar i en mannsalder, har jeg nå begynt på nedtellingen til jeg skal legge ansvarsoppgavene av, og se at andre og yngre tar over. Jeg vet at det vil by på noen utfordringer å ikke skulle være «sentral og viktig» lenger, men nå ser jeg fram til å bare være bestefar, både i familien og i menigheten.
