Kristoffersen var tilstede, men syntes ikke
Slik ledet avgåtte Sigmund Kristoffersen Pinsebevegelsen
Slik ledet avgåtte Sigmund Kristoffersen Pinsebevegelsen.
Sigmund har vært helt avgjørende. Jeg tviler på at vi hadde fått til dette uten ham.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Lederen for De Frie Evangeliske Forsamlinger, Kjell Ohldieck, deler kontor med Pinsebevegelsens øverste organ, Lederrådet. Dermed har de samlokalisert med andre fellestiltak i Pinsebevegelsen som Pinsemisjonen, Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg og Korsets Seier fram til i år.
Ohldieck beskriver den årelange prosessen som ledet til en gjenforening av pinsevenner og frie venner rundt 100 år etter den forholdsvis bitre skilsmissen mellom de to bevegelsenes grunnleggere; henholdsvis Thomas Ball Barratt og Erik Andersen Nordquelle.
– Han er så innmari god på det relasjonelle fordi han er så inkluderende, tilgjengelig, åpen og raus.
Til Korsets Seier forteller Ohldieck om hvordan Kristoffersen har reist og besøkt sommerstevner, ledersamlinger og annet – selv når han ikke har blitt invitert. Frie venner-lederen leser det som genuin interesse.
I forrige Korsets Seier skrev vi om det siste tiåret gjennom øynene til den avgåtte nasjonale lederen, men hva er hans arv?
Jo, det er en mer heterogen bevegelse, som samtidig virker mer samlet. Hvordan er det mulig? Jo, at Kristoffersen tar tid med fraksjoner i Pinsebevegelsen med kaffekoppen og imøtekommenhet.
Slike snille, rause typer kan mistenkes for mange retninger og driv. Det gjelder ikke Kristoffersen, ifølge Ohldieck.
Han vet hva han vil, men bruker aldri makt til å tvinge noe som helst igjennom. Som avis kan vi bare nikke til Ohldiecks betraktninger. Han er rett og slett en av de letteste pinselederne og kilder ellers å forholde seg til.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han tar telefonen. Hans kontordør er åpen. Han møter oss med tillit og forståelse. Gjør vi feil, møter han oss med raushet og skuldertrekk. Stiller vi vanskelige spørsmål, så virker han aldri brydd eller irritert.
Tvert imot er han like ærlig og rett fram tilbake.
Det har vært nok av vanskelige saker å håndtere for Kristoffersen. Frelst-debatten og Jesus Revolution. Hillsong og Jostein Krogedal. Saken om godkjentstempling av pastorer. Disco-filmen. Homoterapi.
Likevel har det siste tiåret vært preget av en ny vekst samt en romsligere bevegelse. Under oppgjøret med Aril Edvardsen på 70-tallet ble det tydelig at den en gang så dynamiske Pinsebevegelsen hadde stivnet.
Til en viss grad.
I årene som fulgte valgte mange unge pastorspirer å følge sitt kall utenfor Pinsebevegelsen. Samtidig ledet utkastelsen av Edvardsen til en sakte erkjennelse av at man trengte både en oppmykning og oppfriskning, noe som preget 90- og 00-tallet.
Pinsebevegelsen famlet, men lette. Etter hvert begynte de å finne.
Kristoffersen personifiserte den miksen av mykhet og friskhet, denne tydeligheten uten å opptre for tydelig. Bibelen snakker vel om å lede ved å tjene. En ansatt i Pinsebevegelsen beskrev Kristoffersens lederstil som en som er opptatt av å være til stede, men ikke synlig.
