Kollektiv skyldfølelse

Ingen norsk person har blitt gjort like mye narr av som Ari Behn siden tusenårsskiftet.

Første juledag kom beskjeden som la en demper på høytiden for mange nordmenn. Responsen via media var tilsynelatende sorg sammen med mange gode ord om Ari Behn. Det var trist, men også litt rart.

Få om noen har fått så har medfart i offentligheten som Ari Behn på denne siden av tusenåret.

Helt siden han omtalte prinsesse Märtha Louise for «en lysfontene» i bryllupstalen, har hans pretensiøse stil med sin stemte s-uttalelse gått dårlig sammen med det norske folk.

I motsetning til andre norske kunstnere brukte Ari Behn grandiose ord, noe som gjorde ham lett å parodiere og generelt le av. Janteloven er nådeløs med den type prat.

Samtidig, han tok stor plass og han fikk stor plass. Men kanskje ikke på den måten han håpet da han som 19-åring marsjerte inn til Moss Avis og forlangte spalteplass.

Der og da ble det nok tolket som ytterligere en påfuglfjær, et rop etter oppmerksomhet. Slik var det ikke. Det vet vi i dag. For mange var han en posør, men i virkeligheten var det kanskje helt oppriktig.

En pinsepastor som er innom kontoret i Korsets Seier i ny og ne omtalte dette som en kollektiv dårlig samvittig. En skyldfølelse. En vond følelse.

En kvinnelig medstudent av meg, som i senere tid har jobbet med kultur- og kjendisjournalistikk, ble så oppgitt skjønnmalingen av Behn at hun skrev konkrete, graverende, metoo-aktige påstander om Behn på bisettelsesdagen.

Den slettet hun fra egen facebookvegg en halvtime senere. Det var det ikke plass til når hele Norge gjorde botsgang.

Å holde fast ved skyld ligger fascinerende naturlig for oss. Å ta imot nåde når man ikke fortjener det er ydmykende, og dermed ubehagelig. Det er lettere å bare dekke over.