Jesus er synderes venn
Den atmosfæren sliter menigheten med å gjenskape.
Det er en fare for at vi gjentar oss selv, både i reportasjeform og på lederplass, men ukens Midten understreker et verdi som trenger gjentagelse. Ingen har nemlig satt bedre ord på dette enn den pornografi- og gamblingavhengige pastorsønnen Frank Stensland. Avhengigheten kostet ham også ekteskapet. Midlertidig.
Etter hvert, takket være Guds mektige nåde og en beundringsverdig indre drivkraft, klarte han å få livet sitt på rett kjøl.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skammen var det likevel vanskelig å riste av seg. I ni år holdt han seg borte fra menighet. Det handlet ikke om et oppgjør mot kirkens lære, men en følelse av å ikke være god nok. Med små skritt karret han seg tilbake til menigheten, selv om han måtte kjempe mot selvforakt og skamfølelse. Dessverre er det altfor mange mennesker som forlater menigheten for godt i lignende livskriser.
La oss ikke blande kortene. Dette handler ikke om klassiske konfliktlinjer i kirken. Dette handler ikke om hva kirken skal mene i etiske spørsmål. Stensland snakker om skrittet i forkant. Åpenhet. Transparens. Nærhet. Sårbarhet. Møtet med menigheten gjorde ikke Stensland rettere i ryggen, slik det burde være. Tvert imot krympet han seg.
Stensland kaller dette en fasade. Perfektheten han møter er en illusjon som skaper distanse til vanlige folk, fordi ingen føler seg perfekte. Likevel ser vi perfekte mennesker rundt oss. Den perfektheten oppleves ikke som den milde, imøtekommende kristus-likheten som vi leser om i Bibelen. Dette er en kaldere variant En uekte etterligning. En løgn.
Jeg har nevnt det før, men mitt favorittvers er Jakob 5:16. «Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet.» Det sier noen om hva personlige bekjennelser gjør med oss, ikke bare for den som bekjennende men for et helt miljø. En kirke.
Bekjenner viikke våre synder for hverandre, får vi en distansert menighet med perfekte mennesker. Men ikke perfekte på den gode måten.
