Jeg liker å se Mesternes mester

Men den virkelige mesteren er ingen tidligere idrettshelt.

Jeg liker å se Mesternes mester på fredagskveldene. Det slår meg hvor positivt disse idrettsheltene snakker. De har lært seg å snu nedturer til nye gjennombrudd. Ut av munnen deres kommer tro. Tro på at de kan mestre vanskene.

Her har vi noe å lære. Mange av oss som bekjenner troen på Jesus har lett for å bøye av for motstand. Vi trives best når alt går på skinner og verden smiler til oss. Men i disse dager tårner vanskelighetene seg opp for noen og enhver. Vi pålegges begrensninger. Det forutsigbare rokkes og erstattes av usikkerhet. Hvordan kan vi planlegge når ingen vet hvordan morgendagen vil bli? I tillegg merker vi hvordan fiendtligheten mot den kristne tro øker i samfunnet.

Motløsheten lurer, hvis den ikke allerede har strammet grepet om sjelen. Hva gjør vi da?

Jeg har lagt merke til at Skriften taler om behov vi har, som allerede er løst. Fra Guds side. Vi ber om at Han skal gripe inn. Vi trygler. Vi bønnfaller. Kanskje mer enn noen gang. Ingenting galt i det! Han er barmhjertig og har medynk som en god øversteprest. Men mye av det vi ber om, er allerede vunnet. På korset. Han ropte ut; det er fullbrakt!

Da Paulus ba for menigheten i Efesos var det én ting han fokuserte på: At de skulle få «lys til hjertets øyne» for at de skulle se. Hva da? Så de, og vi, skulle forstå hvilken «veldig makt og styrke» han er for oss som tror. Hvor stor? Så stor at den vekket Jesus opp fra de døde!

Han har gitt oss alt vi trenger, sier Skriften. Det er skjenket oss. Hvordan da? Den hellige ånd er gitt oss. Han er den virkelige Mesternes mester. Han er på innsiden av oss. Det er definisjonen på en kristen; en som har Den hellige ånd. La oss få øynene åpnet så vi ser. Da kan vi proklamere ut i den usynlige verden hvor vi står. Hvem vi er. Og med myndighet skal vi byde motløshetens ånd å vike i Jesu navn. Og han vil fly fra deg! (Jakob 4,7)