Jeg blir motvillig når det sporer av
Vi må alltid være ydmyke og la oss justere om vi sporer av.
Jeg har blitt frarådet å skrive boken «Frivillig pastor, motvillig leder». Den kommer kanskje likevel om noen tiår. Den ville handlet om gleden i det pastorale arbeidet knyttet til forkynnelse, trosopplæring, disippelgjøring, bønn, tilbedelse, diakoni, misjon og omsorg.
Boken ville utbrodert med teologisk troverdighet og praktiske illustrasjoner fra egne erfaringer, om min største glede i tjenesten. Å være pastor i en menighet som gir seg til disse kristne kjernepraksisene er et godt sted å være. Jeg er frivillig pastor i hovedsporet, men jeg er motvillig leder i sidesporene. Jeg blir ekstra motvillig når det sporer av.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ledelse er i utgangspunktet ganske enkelt. Man samler en gruppe mennesker, etablerer et felles mål og går i den retningen. Når det oppstår sidespor, er det lederens oppgave å hente folk tilbake til hovedsporet. Det avgjørende er at gruppen er lojal og overgitt til hovedmålet, også når andre mål oppstår.
Å fundamentere en menighet, en skole eller en organisasjon på felleskristelige sannheter og praksiser er bærekraftig. Jeg gleder meg over hovedsporet, fordi det er en garanti for at målet er i sikte og at retningen stemmer. Kjernepraksisene er best oppsummert i sin råeste form med de fire begrepene «apostlenes lære, felleskapet, bønn og brødsbrytelse» (Apg 2,42).
Men i det moderne Norge er det mange alternative mål som oppstår underveis. Noen mål oppstår på grunn av trender i tiden. I tillegg oppstår alternative mål i lavkirkeligheten som framstår avgjørende for enkelte, utover de nevnte kjernepraksisene. Vi trenger fanebærere som minner oss om kampsaker vi andre kan være blinde for. Men hovedsporet må alltid være hovedprioritet. I lys av det må vi alle være ydmyke og la oss justere om vi sporer av. Her er de kristne kjernepraksiser vår standard. Punktum.
Å lede er ikke å reagere. Det er å holde høyt hovedmålet for virksomheten. I pastor-gjerningen er det ikke opp til pastoren å vurdere hva dette er – det finner vi i nytestamentlig teologi og praksis. Den må pastoren bøye seg for og prioritere.
