I frykt for konspirasjonsteorier forkaster vi endetiden

Kristne har blitt tilbakeholdne med å tolke dagens hendelser i en bibelsk kontekst. Det må vi vende om fra.

I dagens «Spørsmål og svar»-spalte stiller 76 år gamle Johanet betimelig spørsmål om måten vi kristne tolker koronautbruddet. Han bekymrer seg over at vi ikke våger å tolke en slik hendelse i vårt paradigme. Det betyr at dagens hendelser knyttes direkte eller indirekte til bibelvers, bibelfortellinger eller Bibelens underliggende budskap om skapelse, fortapelse, frelse og en ny jord.

Pinsebevegelsen i Norge har alltid vært særlig frimodig på dette feltet. Min gamle religionslærer på den lutherske internatskolen Kvitsund kunne spare seg for pinsevenner og alt annet som dunstet av karismatikk. Det fantes ett unntak, medga han. Endetid. Der lå pinsevennene fremst. Da soknet han til pinseteologi.

BAKGRUNN:Kristne snakker mye om korona, men lite om endetid.

Så, har pinsevennene forandret seg?

Ja, sier blant annet Martin Cave, grunnlegger og pensjonert pastor i karismatisk-lutherske IMI-kirken. Han sikter riktignok ikke til pinsevenners forhold til endetiden, men karismatikk generelt.

Korsets Seier har skrevet flere artikler de siste årene som peker på at mange lutheranenere virker mer og mer åpne og nysgjerrige til karismatikk, mens har blitt pinsevenner mer skeptiske. Noen av menigshetsbarna opplever seg brent, og de skyr ilden.

Endetiden kan ha lidd samme skjebne. Etter å ha vært en sentral del av forkynnelsen til norske pinsemenigheter i generasjoner, har fokuset til store deler av Pinsebevegelsen justert seg. Noen vil se dette som et frafallstegn, mens andre vil tolke dette som en mindre alvorlig trøtthet. En tredje gruppe vil si at forkynnelsen endrer seg i takt med hverdagen vi møter, og at det er naturlig.

Slik vi forstår teolog John Daniel Andersen fra Høyskolen for Ledelse og Teologi i ukens «Spørsmål og svar», så ligger det en underliggende kritikk av grøftegraving. Altså, etter dårlige erfaringer endrer vi mennesker totalt kurs istedenfor å justere oss. Vi forkaster gjerne både Gud og menighet når våre ledere svikter. Det er lett å forstå, men det er trist likevel.

Ja, endetidsforkynnelse har for noen virket skremmende og truende, men vi kan ikke forkaste den av den grunn. Vi må våge tro at Bibelen er relevant i møte med verden i dag. Om noen oppfatter oss som konspiratorikere av den grunn, får det heller være. Andersen formulerte det egentlig best:

«Bibelen gir oss et lite innblikk i fremtidens begivenheter. Men i Jesu svar til disiplene virker han mest opptatt av at vi våker og vitner. Jeg tror kirkens forkynnelse bør reflektere dette. Noe er galt om vi snakker om endetid uten at det innebærer at vi søker Herren og får fornyet misjonsinnsats, og engasjerer oss i samfunnet for å utbre Guds rike».

Kort sagt: Å si noe om fremtiden fordrer frimodighet, men gjerne i samspill med en dose ydmykhet.