Hvorfor ikke be om hjelp?
For å unngå en stor menighetsdød i Norge trengs ydmykhet. Og det må komme nå.
Som en typisk norsk mann har jeg vanskelig for å be om hjelp. Jeg spør aldri om veien. Jeg kjører heller en halvtime ekstra og leter. Jeg vil gjerne være uavhengig og fikse og ordne sjøl. Ja, jeg er klar over at jeg høres ut som en liten trassig unge, og vet at min kjære kone mange ganger har vært fortvilet over min altfor stolte og hovmodige holdning. Akkurat nå sliter jeg faktisk med litt vondt i ryggen, ja, nettopp fordi jeg ikke ba om hjelp til et tungt løft. Hvorfor er det så vanskelig å be om hjelp?
De fleste av oss ble både skremt og lei oss da ledelsen i Pinsebevegelsen i Norge la fram statistikken over utdøende menigheter for noen uker siden. 150 menigheter var langt nede på rødt nivå og trenger desperat at noe skjer for å overleve de neste fem til ti årene. Vi i De Frie Evangeliske forsamlinger har den samme utfordringen hengende over oss.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For å møte denne utfordringen har Pinsebevegelsen laget en flott strategiplan for revitalisering og styrking av menigheter. Prosjektet kalles Pinse Menighetsliv og inneholder en stor motivert gjeng menighetsveiledere og et eget opplegg for læringsfellesskap. Dette skulle en tro ble godt mottatt, men sjokkert hører jeg at responsen på den utstrakte hånden er heller laber. Hva er dette et uttrykk for? Er menighetsledelse i Norge mest preget av menn som helst vil finne veien og klare seg selv? Eller er det en overdreven tro på at det som ikke har gitt noen utvikling de siste 25 årene plutselig skal virke? Eller kanskje et ønske om at Gud vil svare bønnen om vekkelse og vekst med å sende noen andre enn de som nå rekker ut hånden?
Hvorfor er det så vanskelig å be om hjelp og ta imot hjelp?
Jeg ber ikke om hjelp fordi jeg ikke vil bry andre, men kanskje mest fordi jeg tror jeg vet best selv. Jeg er klar over at et av problemene er at hjelperen sikkert vil løse utfordringene på en annerledes måte enn vi har gjort og sikkert sette alt på hodet i forhold til hva vi er vant til. Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne at det vi gjør ikke virker og at vi desperat er i behov for både andre tjenester og nye arbeidsformer?
Hovmod står for fall, sier Bibelen. Jeg tror vi trenger at Ånden viser oss at menighet, kirke og vekkelse er noe vi bygger sammen med hverandre og sammen med Jesus. Trassighet og klare selv-syndromet vil føre til menighetsdød, mens Åndens frukter, ydmyket, tillit og fellesskap vil bygge Guds rike i Norge.
Nye koster feier best, sier ordtaket. Men de gamle kostene vet hvor møkka er, er alltid kommentaren til det. Skal vi unngå å knekke ryggen på for tunge løft, unngå å kjøre i lange tider og lete og faktisk unngå menighetsdød, må vi ydmyke oss og be om hjelp. Aller helst ønsker vi at Herren hjelper direkte, men han har gjort seg avhengig av sitt bakkemannskap på jorden. Da er lemmene forskjellige og tjenestene ulike, men behovet og respekten for hverandre er livsviktig.
Han vil føre fedrenes hjerter til barna, sier Bibelen. Vi har ansvar for å ydmyke oss og bøye oss mot hverandre, og skal Norge unngå en stor menighetsdød, må dette skje nå. Husk at Paulus underviser oss om at stolthet er synd. Men da må hjelperne også skjønne at hovmod er synd. La oss be om at hjertene smeltes sammen i en ydmyk innsats for liv og vekst i kirke-Norge. Store og små menigheter må gå sammen for å vinne mennesker for evigheten. Da bygger vi ikke vår merkevare eller stil, men Guds menighet.
Vi i DFEF er takknemlig for den mottakelsen og kjærligheten vi opplever hos Pinsebevegelsen. Vi er nå midt i en prøveperiode, og skal jobbe mer og mer sammen. Vi er glade for at vi også får del i ressursene i Pinse Menighetsliv, og jeg er overbevist om at vi sammen står mye sterkere rustet for de utfordringene som venter oss.
