Håpets eneste kilde
I krisetider sitter kirken på de mest dyrebare og attraktive redskapene.
Samfunnets dragning mot kristne verdier som håp symboliseres gjennom regnbuetegninger verden over. Dette avslører at mennesket er underlagt en åndelig dimensjon, hvor kirken har mulighet til å skinne ekstra sterkt.
Det er mange deler av samfunnet som virker både meningsløst og håpløst. Sykdom, vold, relasjonsbrudd, fortvilelse. Kanskje er det ikke så rart at psykisk helsehjelp utgjør den største helseutgiften for samfunnet med årlige 180 milliarder kroner. På toppen av dette har vi nå koronakrisen; den truer åpenbart fysisk helse, men også arbeid, skolegang, frihet og sikkerhet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Med tankeeksperimentet at mennesker i bunn og grunn er egoistiske dyr, så kunne man forventet at alle bare tenkte på seg selv, hadde økonomisk vekst i fokus, og at det var mindre viktig med de sårbare. Det er imidlertid ikke slik det norske folk oppfører seg. Og dette forteller en historie, en usynlig historie om verdier, som egentlig forteller om mer enn smitteverntiltak. Handlinger er summen av all kognisjon, og er følgelig en manifestasjon av de verdiene vi egentlig har.
Så hvilke verdier er det snakk om? Kjærlighet, tro og håp. Kjærlighet gjennom å ofre noe for å beskytte de sårbare. Tro gjennom å ta nye steg i det ukjente. Og håp gjennom å ha positive forventninger til framtiden til tross for dystre omstendigheter. Noen snakker som om at disse verdiene er helt naturlige og selvfølgelige. Dersom en likevel ser litt nærmere på definisjonen av håp og hvordan det virker, så er det tydelig at det er overnaturlig.
Håp kan defineres som «en sinnstilstand som kan oppleves/observeres når en får/har troen på et positivt resultat eller en positiv utgang relatert til hendelser eller omstendigheter i dens liv. Det å tro at et bedre eller positivt resultat er mulig selv når det er bevis for det motsatte». Det naturlige hadde vært å forvente det som er bevis for, og det er derfor håpet tilfører noe sterkt og usedvanlig.
Håpet forteller at «det vil gå bra» når vi ser at «det går ikke bra», og dermed er dette et eksempel på hvordan den åndelige dimensjonen trumfer den fysiske/naturlige dimensjonen. Til og med vitenskapen viser oss hvordan håp som enkeltfaktor virker inn på medisinsk prognose. Det har blitt vist at pasienter i terminal fase som har blitt gitt håp har mindre depresjon og mindre smerter. Vi vet også at effekten av håp er så sterk ved depresjon, at vi kan bruke det til å forutse prognose av sykdomsutviklingen.
Så når det tegnes regnbuer over hele verden med «alt kommer til å gå bra», så forteller det en historie som er dypere enn tegningene i seg selv. Og når kirker, som f.eks. Hillsong deler ut 200 påskeegg til vanskeligstilte familier i Oslo, så forteller det en historie om kristne verdier som er mer verdifulle enn påskeeggene i seg selv. Og slik sett kjempes det ikke bare mot sykdom (kjøtt og blod) men «mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12).
Vi som kristne må gjøre mennesker oppmerksomme på at disse verdiene ikke er en selvfølge. Vi må snakke om dem som at de er unike, viktige å videreføre, og ikke minst dyrekjøpte. De fleste mennesker, ikke-troende som troende, innehar en del verdier som kan anses å være overnaturlige. Og slik avsløres det, gjennom handling, at de fleste lever et liv inspirert av den åndelige dimensjonen.
Det er tydelig at samfunnet setter håpet høyt. Da må vi utfordre – håp på hvilket grunnlag? Det kan for noen være vanskelig å svare, men kirken sitter med svaret klart. Hele bygninger er dekorert med svaret, nemlig troens opphavsmann – Jesus Kristus. Slik sett viser kirken eierskap over det mest dyrebare og attraktive redskapet som finnes i kriser: tro, håp og kjærlighet.
