Er bønnehus vår karismatiske renessanse?
I møte med verden er det lett å hardne, det er lett å bli sint. Heldigvis sitter vi på kuren.
Svært lite gleder oss i Korsets Seier like mye som å skrive om en ny tro og forventning til det kristne åndslivet, gudsmøter og pinsekarismatikk i praksis. Det er vårt DNA. Vår opprinnelse. Vår misjon.
Ukens midtenartikkel treffer den grunntonen. Den omhandler nemlig fremveksten av bønnehus rundt omkring i Norge. I bygd og by kommer mennesker fra ulike menigheter og kirketradisjoner sammen for å søke Gud.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noe vi la spesielt merke til fra Bønnehuset på Vasshus utenfor Sandnes (se side 18-21) er hvordan disse bønnemenneskene tar et oppgjør med egne motforestillinger og sinne rettet mot eksempelvis liberale kristne. Det er noe forbilledlig over å fokusere på å holde sitt hjerte så mykt – og som står i sterk kontrast til den verden vi ser rundt oss i dag.
Det er lett å bli sint. Det er lett å hardne. Men i bønn har gjengen på Vasshus funnet motsvaret.
I det hele tatt må hjertet holdes mykt for å tro med forventning til Gud. I KS har vi fryktet at det skal blande seg inn en kynisme blant kristenfolket, eksempelvis i perioder hvor medienes søkelys rettes mot den karismatiske delen av kirkelandskapet. Da kan lett troen på Guds Ånds kraft havne under lupen. Er det virkeligbare menneskelig svikt som har skylden? Finnes sunn karismatikk? Slike spørsmål får jeg via telefon, e-post eller sosiale medier fra tid til annen. Særlig når det stormer.
For å svare på det siste spørsmålet: Selv om det kanskje ikke alltid virker sånn i offentligheten og i media, så er sunn karismatikk normen. Bønnehuset på Vasshus er normen. Det er i hvert fallvår erfaring.
At pinsekarismatikken er under press er heller ikke noe nytt. Tvert imot har det vært en gjennomgangstone i Det nye testamentet og i kirkehistorien. Kristnes svar må være å holde fast, og bønnehus er et svar med to streker under.
