En ny nådetid

Pandemien har også vist oss noe gledelig.

Det å bli gammel bringer fram mange tanker, og de fleste av oss vil være engstelige for hva alderdommen kan føre med seg.

Mange har hatt et arbeid hvor man blir verdsatt og som man føler er viktig. Vi baserer ofte vår identifikasjon og selvforståelse i det ytre, om vi er friske, hva slags arbeid og hvilken posisjon vi har. Som pensjonist mister mange fra en dag til den neste den aktelse man bygget sin selvforståelse på. I tillegg oppplever mange fysisk og mental svekkelse. Hva står da igjen?

I flere land dukker spørsmålet opp: Skal man ha rett til å dø når man vil og hvordan man selv vil? I Nederland er eutanasi blitt praktisert i snart 20 år. Sakte, men sikkert, har vi sett hvordan flere og flere nederlendere velger en slik død. En verdig død, kaller noen det. Men det er grunn til å være engstelig for at dette fører til press på gamle mennesker som føler seg mindre verdt. De vil ikke være til byrde.

I begynnelsen var fysiske tilstander hovedbegrunnelsen for å utføre eutanasi i Nederland. Ingen skulle lide. Etterhvert ble det begrunnet i mer åndelige plager: Manglende livskontroll, ensomhet og pleiebehov.

Et forslag er fremmet i parlamentet om frivillig eutanasi for alle som har fylt 75 år. Det er grunn til å forvente at neste skritt ikke vil være frivillighet, men et press og i verste fall et påbud.

Det er forøvrig grunn til å merke seg at antall selvmord øker, samtidig med spredningen av dødshjelp i Nederland.

Det er økende press for å innføre eutanasi også i Norge. Det skremmer meg. Samtidig har koronapandemien vist oss noe gledelig. De svært gamle ble førsteprioritet. Det skal våre politikere ha stor ros for.

Alderdommen kan for mange bli en tid hvor man blir ribbet for ytre forhold som bidro til vår selvrespekt. Pomp og prakt blir skrellet av og vi står nakne igjen. Det eneste, som egentlig betyr noe, er det som da blir stående: Vårt personlige forhold til Gud. Slik kan alderdommen bli en ny nådetid.