Det lovede landet Amerika

Mange av de første emigrantene var gudfryktige haugianere. Den arven har de bevart bedre enn oss.

For noen uker siden kom jeg over dokumentaren «Norskamerikanerne» på Youtube. Jeg visste med en gang at den kom til å interessere meg. To unge, sekulære kunstnersjeler fra Norge planla en reise til det norske Amerika. Metoden var enkel: Kamera og leiebil. 

Noe av den reisen kan du lese om i Korsets Seier.

Jeg faller mer og mer for denne typen dokumentarer framfor den klassiske metoden der en profesjonell mediestemme ramser opp fakta mens arkivfoto surrer og går på skjermen. Man lærer mye, men samtidig ingenting.

Hvilke historier og menneskeskjebner gjemmer seg i de tusener av menneskene som brøt opp fra trange fjellgårder i Norge, solgte alt de eide og satte kursen mot det uvisse?

Gjennom de to vitebegjærlige og erfaringstørste nordmennene får vi møte norskamerikanerne slik de lever og tenker. Filmen starter med å ta oss med inn i de to norske losjene Torskeklubben og Sons of Norway, hvor jeg tror de synger den norske nasjonalsangen oftere enn de fleste nordmenn.

Derfra starter kjøreturen. Innover og dypere. Inn i den norskamerikanske folkesjelen. Man skjønner raskt hvor opptatt norskamerikanerne er av sine røtter. De vil bevare norske tradisjoner mer enn den gjengse nordmann. Dokumentarens ekspert, Sverre Mørkhagen, som har skrevet 1.800 sider over tre bind om utvandringen, husker fremdeles et besøk i det norske museet Vesterheim i den lille byen Decorah, som ligger i staten Iowa nær grensen til Minnesota. Samme by feirer for øvrig «Nordic fest» årlig.

– I et rom husker jeg det sto en kar fra Valdres og underviste 15–20 mennesker i rosemaling. Lignende interesse har ikke jeg erfart i Norge, forteller Mørkhagen, både i dokumentaren og i Korsets Seier denne uken.

De to norske filmskaperne reiser etter hvert på gudstjeneste i en av de flere tusen kirkene plantet av haugianere. De fleste av nordmennene som reiste sammen med den første utvandringsbølgen på første halvdel av 1800-tallet var dypt gudfryktige haugianere. De flyktet, ikke bare fra fattigdom og mangel på muligheter, men fra konventikkelplakaten som forbød folk å samles i Guds navn uten godkjennelse fra en ordinert prest.

I likhet med mange andre protestantiske minoriteter som emigrerte fra Europa til USA, så tar de ikke friheten som en selvfølge. I samtale med kirkefolket utenfor kirken, hører filmskaperne på dypt republikanske mennesker som frykter staten på en helt annen måte enn vi i Norge er vant til.

Denne statsfrykten har vi lett for å le av i Norge, men under ligger det en takknemlighet for noe vi i Norge tar som en selvfølge: Frihet. Frihet til å lovsynge. Til å tenke, mene og ytre. Uten minnene, tradisjonene og fortiden glemmer vi å takke. Og hvem som bør takkes.