Derfor plantet jeg menighet

Belønningen veier opp for strevet.

Et av de ambisiøse målene Pinsebevegelsen har satt for neste tiår, er å plante 100 menigheter. Det er mange grunner til å la være å bli med på dette. Menighetsplanting er krevende. Veien fram til trygg etablering er lang.

Som ung menighetsplanter fikk jeg selv erfare det. Min tanke var at mange vil være med på den spennende reisen å etablere Sentrumkirken (i Sandnes, red. anm.). Det var ikke helt sånn. Reisen har vært kronglete og alt tar tid.

Langt de fleste er trygghetssøkende og vil verne om det man har. Det er forståelig. Visjoner inspirerer i øyeblikket, men vi vet ikke hva de blir til om fem år. For de fleste menigheter er det lett å svare nei på om vi har ressurser til å ta steget og bli en av dem som planter nye menigheter. Vi verner heller om det vi har, for vi vet ikke hva vi får om vi våger å satse ressurser på noe som er såpass krevende.

Ansvaret for menighetsplanting plasseres derfor ubevisst hos de ivrigste, største og mest ressurssterke miljøene. Gud velsigne deres initiativ.

Selv om denne holdningen er forståelig, så er den ikke riktig. Det er sant at menighetsplanting er «risky business» og at det sjelden blir helt sånn man ser for seg, men det er like sant at det kan gå veldig bra. Dette er min historie:

Jeg vokste opp i en menighet mine foreldre var med å etablere. I mange år var vi ikke større enn at det var plass til hele menigheten i ei stue. I løpet av min oppvekst ble husgruppen til en livskraftig menighet. Jeg tviler på at alt ble helt sånn vennegjengen så det for seg da de startet, men det ble miljøet hvor jeg og veldig mange andre fikk møte Jesus.

Min kone kom til tro i tenårene. På samme tid ble det plantet en menighet i hennes hjemby. Blandingen av lidenskapelig kjærlighet til Gud og mennesker med tøff bakgrunn skapte et unikt og annerledes miljø. Det var ikke en pen og pyntelig idealmenighet, men her fant min kone sin tilhørighet.

Vi har vært sammen om å plante Sentrumkirken. Heller ikke det har blitt 100 prosent som vi tenkte. Men det har gitt tre forsamlinger, stort barne- og ungdomsarbeid, kreativt lovsangsmiljø, fokusert misjonsarbeid, livslange relasjoner og mennesker som har kommet til tro. Det har også blitt miljøet våre døtre vokser opp i.

Små menighetsplantinger, menighets-plantinger som ikke er helt A4 og menighetsplantinger som ikke blir helt som man så for seg, er viktige. De gir tro og tilhørighet til nye mennesker og oppvekstmiljø for nye generasjon. Derfor vil vi plante nye menigheter i Pinsebevegelsen. Hver ny menighet leder nye mennesker til tro, gir nye mennesker et hjem og oppvekstmiljø for nye generasjoner av barn og ungdom.

Vi klarer ikke dette om det kun er de største, ivrigste og mest ressurssterke miljøene som tar steget. Ikke alle kan plante som Salt eller Filadelfia gjør, men vi er mange som kan gi liv til menighetsplantinger som får plass i en stue. Vi kan plante menigheter som ikke er helt A4 og menigheter som ikke blir helt slik vi så for oss. Blir vi mange nok som tar steget, kan vi plante 100 menigheter de neste årene. Vi vil svært gjerne komme i kontakt med personer og menigheter som vil ta disse steg sammen med Pinsebevegelsen.