De tre pinsevennene Nordquelle, Barratt og Smith
Rent historisk har kristne sett på det som splitter med forstørrelsesglass. Og tilsidesatt det som forener.
Denne uken fikk jeg meg en overraskelse, eller rettere sagt en såkalt aha-opplevelse. Pinsekjenner og lektor Geir Lie og jeg snakket om forholdet mellom de tre grunnleggerne Johan Oscar Smith (Smiths venner), Erik Andersen Nordquelle (De Frie Evangeliske Forsamlinger) og Thomas Ball Barratt (Pinsebevegelsen).
I løpet av samtalen formulerte Lie seg noe sånt som «...de tre pinsesamfunnene...». Da måtte jeg spørre om Smiths venner var et pinsesamfunn. Lie svarte noe lignende «åpenbart». Vel, for meg var det ikke åpenbart. Det var litt som oppdage at en fjern slektning i virkeligheten var en bortadoptert, biologisk bror.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
BAKGRUNN:Smiths venners karismatiske bølge
Samtalen fortsatte. Jeg satt med tusen spørsmål. Hva? Hvordan? Hvorfor? Lie forklarte om synet på troendes dåp, Smiths vitnesbyrd om mottagelse av åndsdåp og senere tungetale i 1907, røttene fra hellighetsvekkelsen i England og en hel del annet.
Jeg prøvde å kontre med at Smiths venner ikke bare nedprioriterte, men nærmest ignorerte karismatikken helt fra begynnelsen av. Lie på sin side mente at det samme kan sies om en rekke pinsemenigheter i dag.
Her møter vi kristne et klassisk dilemma. Likheter møter forskjeller. Jeg kan fortsette å se på Smiths venner som en noe lukket bevegelse som har ord på seg for å fryse ut medlemmer som ikke skikker seg, slik at nære familiemedlemmer mister kontakten med hverandre. Eller skal jeg, og vi, se etter det som forener – som åpenbart er ganske mye.
De fleste kristne er enige om at vi ikke kan godta hva som helst. Om ikke Jesu frelsesverk står sentralt eksempelvis, gir ikke enhet særlig mening. For da er hele kristenbegrepet utvannet til det meningsløse.
Rent historisk tror vi likevel at kristenheten har undervurdert hvor mye Jesus Kristus vektla enhet mellom hans etterfølgere. Under hans lengste bønn i Bibelen, i samtale med sin Far, under sin siste time:
«Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.» (Joh 17:11)
Jesus gjentar seg selv noen vers senere:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: Jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.» (Joh 17:21-23)
Man kan få et inntrykk av at han vil vi skal strekke oss. Ganske langt.
