Bortkastet godhetsposering

Et bilde sier mer enn tusen ord. Men hvor mange av ordene er løgn?

Vårt grunnleggende ønske om å fremstå strøkne viser seg ved mer enn flotte bilder på Instagram. Dette ønsket kan også skape forfinede tekster og ytringsangst. Vi må aldri glemme hvem vi egentlig stilles til ansvar for.

NRK-journalist Martin Holmen skrev i oktober en ytring med tittelen «Falsk lykke». Her beskriver han sin egen erfaring med å stadig streve etter å legge ut perfekte bilder på Instagram. Kontrasten mellom hvordan han fremstilte seg og hvordan han egentlig følte seg ble så stor at han trengte en pause.

Dette er en regle som er kjent for mange i dagens samfunn. En klassisk kritikk mot sosiale medier er at det fungerer som en plattform for usunn selvrepresentasjon. Som det står i bokenUngdom, livsstil og helsefremmende arbeid: «Behovet for å velge det bildet vi synes representerer oss best som personer eller livet vårt mer generelt, gjør at vi opptrer nærmest som redaktører over det vi ønsker å formidle om oss selv til andre».

Så, kanskje har vi begynt å forstå at bilder kan lyve. Når vi ser et perfekt bilde så tar vi høyde for at utsender har valgt det aller fineste fra kamerarullen, og vi tolker det kanskje som inspirasjon snarere enn en troverdig representasjon av hverdagen. Men selvrepresentasjon handler imidlertid om mer enn bilder; det handler også om tekst.

Spørsmålet er om også teksten er redigert og finslipt på lik linje med bildene, og om dette faktum er verdt å inkludere i analysen – både i sin egen og andres presentasjon.

La oss ta et eksempel. Man har lest en av høstens ny-utgitte bøker og vil dele en post om boken. Utkast nummer én forkastes fordi det kan virke for krast, kanskje vil det støte noen. Utkast nummer to må modifiseres, for det vil kunne oppfattes for forenklet, og man vil jo fremstilles nyansert. Selv om det har foregått en slik prosess med innlegget, så leses det likevel som en uraffinert refleksjon av avsenderens innerste tanker.

Kanskje kan vi lære noe av forbeholdet vi har ved tolkningen av bilder. Poenget er ikke at vi skal være pessimistiske og lese andres budskap i verste mening. Men kanskje må vi reflektere mer over hvordan et utstillingsvindu som sosiale medier påvirker vårt eget og andres uttrykk, også gjennom språk og tekst.

I prinsippet så er det bra å stilles ut, ved at det er bra å bli ansvarliggjort innfor andres øyne. Men en slipning basert på menneskers godkjenning og avvisning er ikke nødvendigvis det samme som å slipes til bedre mennesker. Det minner snarere om en type oppdragelse som har fått kritikk av for eksempel J.J. Rousseau: Det skapes en ytre motivasjon når vi lærer å unngå feil basert på straff, og motsatt, en ytre motivasjon til å gjøre godt basert på belønning.