Bønn og arbeid hører uløselig sammen

Ingen brukte mer tid i bønn enn Jesus

En stor takk til Wenche Egeland (Kvinner i Nettverk), hvis «bønn i denne tida er at Gud skal komme over vårt land og over hele verden med sitt nærvær som vi aldri før har erfart. … Vi har ridd på en bølge av velstand som har fått oss til å tro at vi ikke trenger Gud, og det handler bare om oss selv, hva jeg vil og kan få til. Så, i løpet av noen få uker endres hele verden til en veldig sårbar klode, og måtte det utfra dette være mange som løfter sitt blikk opp mot himmelens Gud for å få hjelp» (KS 17.4). Amen!

Før påske fikk mange av oss en bønnepåminnelse fra Norges Kristne råds Erhard Hermansen, der han blant annet skriver:

«Vi trenger å overgi oss selv, hverandre og alt liv som er truet til håpets og kjærlighetens Gud. Vi inviterer nå til å samles i bønn for de som er syke og smittet, for de som kjenner på frykt, uro eller ensomhet, for helsearbeidere som tar vare på de smittede, og for familier som har mistet noen. (...) «Be for myndighetene våre og de viktige instanser i samfunnsapparatet som skal lede oss og støtte oss gjennom krisen – og for alle som daglig påvirkes av de økonomiske konsekvensene av utbruddet.»

Deretter rettes bønnen utover, «til flyktningleirene, (til) barn, menn og kvinner i en allerede svært vanskelig situasjon (som) får enda en byrde å bære – uten tilgang på den hjelp og støtte vi får her i Norge. Vi vil derfor også be Gud særlig ta seg av de som har brutt opp fra sine hjem på grunn av fattigdom, krig og konflikt, som er på vandring i uvisshet, som er syke, men ikke har tilgang på helsehjelp, og for personer i risikogrupper som nå står i fare for å smittes og miste livet.»

Disse bønnene har vært en god mal for meg denne tiden.

Bønn og arbeid hører uløselig sammen, som et par årer. Den som ror en båt med bare bønne-åren, eller bare arbeids-åren, vil bare ro i ring. Så la oss ikke glemme vår europeiske kristenplikt og ta vår kvote av flyktningene fra flyktningleirer i Hellas. «Smitteverntiltak i greske flyktningleirer er nærmest umulig – evakuer nå!» proklamerer Leger uten grenser. «Be for konger og alle som har en høy stilling», legger Paulus på oss (1 Tim 2,2).

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, skrev Arnulf Øverland, som nok var mye nærmere kristendom enn det han mente om seg selv. For det tålte ikke Jesus heller. Derfor kom han ned hit, gikk til de utstøtte, helbredet de syke og underkuede, og talte makta midt imot, før han døde på korsets tre for all verdens urett. Det tåler Jesus heller ikke i dag, for Jesus er ennå, og vil for alltid etter sin nedstigning til våre kår, være sant menneske; «mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som løsepenge for alle» (1 Tim 2,5–6).

Mot urett må våpen brukes, som Paulus minner om i Ef 6,10–11: «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning.»

Vi har «våpen vi kanskje kunne gjøre bedre bruk av», sier Ole Petter Erlandsen, faglig leder i Åpne Dører: «Som bønn. Bønn er mer enn bare å legge våre personlige bekymringer på ham. (...) Bønn er mer enn bare å takke. Bønn er å åpne opp for Guds inngripen og Guds løsninger når ting ser som mest håpløst ut. Det er å samarbeide med Den Hellige Ånd om ting som Gud allerede er i ferd med å gjøre. Det er ’begynnelsen på et opprør mot uretten i verden’, for å si det med teologen Karl Barth.»

Så la oss «be om at de vanskelige tidene verden står foran gjør at Guds kjærlighet kan nå enda flere. Da kan vi oppleve at Gud vender det som er vanskelig til noe som gagner Hans rike» (Dagen 25.3.).

Amen! Men la oss være klar over at vi selv også kan være bønnesvaret. Sangen med refrenget «bare ikke nordover» var selvsagt satirisk, men rommer en sannhet. Er vi villige til å gå når Herren sier «gå», og vente og be, når Gud kaller oss til Jesaja-konseptet: «I stillhet og tillit skal deres styrke være» (Jes 30,15)?

Det er en spesiell tid! Og vi må bruke den vel, lukke oss inn i hans nærhet for å be, og lytte til hans stemme. Det gamle uttrykket «Ora & labora» betyr «bønn og arbeid». Vi har fått en gylden anledning til å søke Gud i stillhet. Må vi som «Guds medarbeidere» se vårt høye kall, og gjøre som vår Mester.

Ingen gjorde mer godt enn Jesus på jord. Og ingen brukte mer tid i bønn enn ham. Gud beveger oss – sine medarbeidere – til å be for at hans vilje skal skje og hans rike skal komme. Hans hjertes ønske er at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne, og dermed at ingen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse (1 Tim 2,4; 2 Pet 3,9). Og til det kreves bønn. Men vi må være rede til at vi kan bli bønnhørt på en slik måte at vi også blir (del av) bønnesvaret, alt etter gaver og utrustning.

Er vi villige, for eksempel, til å gjøre noe for at syriske barn og ungdommer som til de grader er utsatt for uforskyldt urett, skal få en ny start hos oss – eller ror vi bare i ring?