Når vi ikke skal tro på noe

De som hevder at det å sette bokstaven K foran RLE var en kristen seier, viser at de ikke har forstått hvilken revolusjon vi går gjennom.

Vårt samfunn gjennomgår radikale endringer, men sjelden eller aldri diskuteres grunnlaget for det som skjer, at vi i prinsippet har fått en ny religion; troen på alle tings likhet.

I juni i år fikk vi en ny likestillings- og diskrimineringslov. Kort fortalt handler den nye loven om at vi som samfunn skal forholde oss nøytrale til valg knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og seksuelle uttrykk. Ingen familieformer kan fremheves som bedre enn andre, og hevder vi at barn har behov for en mor og far diskriminerer vi likekjønnede ektepar med barn.

Det handler imidlertid ikke bare om seksualitet og samliv. Regjeringen har for tiden ute på høring et forslag om endringer som innebærer en samlet revisjon av hele tros- og livssynslovgivningen og de tilknyttede tilskuddsordningene.

De gjeldende tre lovene (kirkeloven, trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven) foreslås opphevet og erstattet av en felles lov, og uten særlig debatt forandrer vi på kort tid grunnen for samfunnets etiske utgangspunkt.

Regjeringens politiske plattform medfører nemlig at de økonomiske tilskuddene skal være basert på prinsippet om likebehandling. Det betyr i prinsippet at man anser de ulike religionene for å være likeverdige. Vi våger ikke lenger si at noe er sant, og da er det ikke til å undres over at det også påvirker skolens innhold. I skissen til det som skal bli ny læreplan i KRLE, er for eksempel ikke kristendommen nevnt. Det viktigste i fremtidens skole er ikke å ha kunnskap om kristen tro, men å gi elever evnen til å forstå religioner og livssyn på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. De som hevder at det å sette bokstaven K foran RLE var en kristen seier, viser at de ikke har forstått hvilken revolusjon vi går gjennom.

Alle disse endringene henger nemlig nøye sammen med hverandre. Det er sekularisme i praksis, og slik situasjonen er i dag, er det ingen partier på Stortinget som er motstander av den nye forståelsen av hva som skal være statens grunnvoll.

Det er derfor underlig når KrF ønsker at det skal være obligatorisk med tilbud om julegudstjeneste for grunnskolen. Julens glade budskap om frelse til alle som tror er nemlig så langt fra dagens politiske konsensus som det er mulig å komme. Skolen skal ikke forkynne at mennesket trenger en kristen tro for å bli frelst. Da står faktisk hinduismens relativisme nærmere vår nye normative plattform. KrF kan derfor ikke si at julens budskap er sant, at skolegudstjenester er et gode og at kristen tro er en nødvendighet for vårt samfunns evne til å fungere slik vi ønsker.

Det interessante er at KrF var et av de partiene som i sommer gikk inn for at tenkningen om alle tings likhet også skulle inkludere familien.

Under forhandlingene i Stortinget til den nye likestillings- og diskrimineringsloven kom KrF og Ap med et eget forslag knyttet til lovens virkeområde. De ønsket at den skulle gjelde alle områder i samfunnet, også i familielivet og rent personlige forhold. Dette forslaget fikk flertall mot Høyres og Frps stemmer. Regjeringen hadde advart mot å inkludere disse områdene i lovens virkeområde, den ønsket ikke å lovregulere den personlige sfære og skrev blant annet i sitt høringsnotat at dette ville gripe inn i individets rett til privatliv.

Begrepet totalitært blir ofte misbrukt, men med denne utvidelsen av lovens virkeområde er det grunnlag for å anvende dette begrepet. Lovens ideologiske karakter ble med dette ytterligere forsterket, for ved å inkludere familien må foreldre oppdra sine barn i lovens ånd hva angår seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og religion, eller som Redd Barna skriver i sin rapportRettane til LHBTI-barn i Norge: «sterke normer for kjønn og seksualitet er eit grunnleggjande problem for oppfylling av barn sine menneskerettar. Når barn bryt med slike normer møter dei reaksjonar som gjer at dei vert dårlegare stilt enn andre.»

Det er denne ånd som vil prege all håndheving av lover knyttet seksualitet og religion. Det er en avvisning av sannhet som fenomen, og i slik kontekst blir kristendommen den store taperen. Kristendommen forkynner sannhet og klare normer for seksualitet og samliv, alt sammen uholdbart for politiske partier som hevder alle tings likhet. Det er revolusjonerende endringer vi er vitne til, skal vi begynne å diskutere hva som skjer?