Martyrer og gledestårer

For noen uker siden skjedde det noe svært spesielt i Egypt. Levningene etter 21 ofre for en grusom terrorhandling i 2015 ble begravd i en nybygget kirke i landsbyen El-Our. En stor menneskemengde var samlet for å ære de døde, og mange gråt, også gledestårer.

Alle som har hatt noe med egyptiske kristne å gjøre vet at martyriet går som en rød tråd gjennom deres kirkehistorie. I den koptisk-ortodokse tradisjonen starter de sin tidsregning i år 284. Det var året da den romerske forfølgelsen under keiser Diokletian brøt ut.

Men i dag refererer mange egyptere til datoen 15. februar for tre år siden når de snakker om martyrer. Selv etter at sikkerhetssituasjonen ble svært dårlig i Libya, fortsatte fattige egyptere å dra til nabolandet i håp om å tjene penger.

Terrorister tilknyttet IS pågrep 20 egyptiske gjestearbeidere, som med sine tatoverte kors på hendene ikke kunne skjule sin kristne tilhørighet. Etter 40 dager med tortur og press ble mennene ført ut på en strand og drept en etter en. Sammen med dem gikk også en ghanesisk mann frivillig i døden. «Deres Gud er min Gud» var svaret han gav da han fikk valget mellom halshugging eller å benekte sin tro på Jesus.

Gjennom en nøye regissert videoproduksjon ble drapene på disse 21 mennene kringkastet av terrorgruppen IS. Målet med den filmatiske fremstillingen av drapene var å skape mest mulig frykt og få terroristene til å fremstå som mektige og seirende.

Men et enda sterkere inntrykk brente seg fast da de etterlatte familiemedlemmene gikk ut på egyptisk tv og forkynte at de tilga drapsmennene og ba om at de måtte vende om fra sine onde handlinger.

Flere av de pårørende takket terroristene for at de filmet ofrenes tydelige vitnesbyrd. En etter en uttalte de navnet Jesus i dødsøyeblikket.

Noen måneder etter at drapene var utført, kom det ut flere utfyllende beretninger om hva som skjedde selve drapsdagen.

En libysk mann var leid inn som vaktmann. Han har i ettertid fortalt at han så himmelen bli formørket, og så i et syn en stor svart slange på vei opp fra havet for å sluke de 21 mennene.

Men i det mennene mistet livet, så han en hvit ørn stige ned fra himmelen. Mennenes kropper ble forvandlet til hvite skikkelser, som på hvite hester ble tatt opp til himmelen sammen med den hvite ørnen.

Derfor gråt mange av glede under ofrenes begravelse. De er sikre på at deres sønner og brødre er hos Gud. Og Gud har ikke glemt dem, selv ikke i møte med terror og død.

For mange i Egypt ble disse 21 mennenes vitnesbyrd et uvurderlig håpstegn: Kunne de holde fast i møte med døden, så skal ikke vi gi opp vår tro.