Frp-leder Siv Jensen holder avslutningstale under Fremskrittspartiets landsmøte. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Siv og jeg

søndag 6. mai 2018

Samfunn

Man kan som skribent aldri ta ansvar for enhver fortolkning av det en sier, men om veldig mange misforstår det man sier, er det kanskje ikke alle andre som gjør noe galt.

Selvskryt skal man lytte til sies det, for man vet det kommer fra hjertet. Litt i samme ånd vil jeg si at selvkritikk er verdt å høre på fordi man vet det er konstruktivt ment. Jeg skrev en kommentar på facebook vedrørende Siv Jensens «de er ikke norske i hjertet» uttalelse fra Frps landsmøte sist helg, og har fått høre endel kritikk rundt det.

Noe av kritikken, den sedvanlige fra ytterkanten, er ikke så mye å bry seg med. Det finnes imidlertid de man bryr seg om hva mener, og som en av dem sa, du gjør det for enkelt for deg selv Shoaib.

Poenget er nemlig at det at «de er ikke norske i hjertet» var brukt under okkupasjonstiden, om jødene. Det var for meg den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over. Problemet med det er selvsagt at da blir fokuset på dråpen, ikke på alt det andre.

Det handler om hvem som sier det, landets finansminister og partileder for et av de største partiene i landet. Det handler om hvem som sier det, i en kontekst. For det var nemlig den samme Siv Jensen som dro «snikislamisering» som et begrep brukt av politiske ekstremister, inn i den vanlige norske debatten.

Et fenomen hun nylig på politisk kvarter faktisk den dag i dag ikke kan sette fingeren på og konkretisere, men hensikten med å så tvil, uro og skape oppslutning om egen politikk, ble jo oppnådd, så det var kanskje ikke så viktig med fakta.

Det handlet om når det ble sagt, under landsmøtet til Frp i helgen, hvor tonen ble satt for valgkampen. Så er det veldig viktig, dette ble jo ikke slengt ut som en kommentar om alle, men om de som ikke vil la sine barn bli «for norske», og sender barna ut av landet for at de ikke skal bli for påvirket.

Det er selvsagt en gruppe man kan stille spørsmål om ser på seg selv som norske i noen sammenheng, og om man skal se på dem som det også. Likefullt, når Jensen sier dette vet hun, eller bør vite, at det vil bli brukt og misbrukt om alle landets muslimer. Igjen, tonen er satt.

Med alt dette som bakgrunn er det selvsagt dumt å fokusere på denne dråpen, for Jensen kjente nok ikke til skriveriene ifra 40 tallet, men det interessante er hvor godt hun kommer inn i det samme sporet med de samme begrepene og den samme tankegangen om en gitt gruppe i befolkningen.

Nå var dette en utblåsning på sosiale medier som en kan diskutere om blir gitt litt for mye oppmerksomhet, men jeg tenker det er en god anledning til å ta en fot i bakken og se an.

Snakker en egentlig mest til de man allerede er enig med, og som uten tvil er enige med utgangspunktet og derfor leser eller hører det man skriver eller sier med mildest mulig blikk, eller for motparten som er uenig og som vil misforstå alt?

Eller, og kanskje aller helst, skriver man for alle de som hverken er på den ene siden eller den andre, men som vil lese med åpne øyne og vil se hva man sier. Jeg innser forøvrig også at uttalelsen fra Jensen kan sees på samme måte som min egen.

For ville jeg reagert på samme måte overfor en annen som sa det samme, en som ikke hadde denne forhistorien? Er jeg ærlig så er svaret at det hadde jeg trolig ikke gjort. Hadde de som reagerte på min facebookkommentar reagert like mye på noen uten min bakhistorie? Trolig ikke.

Men hvis det og nå frem til de som ikke er på den ene eller andre siden som er målet, enten man er Siv Jensen eller Shoaib Sultan, bør man jobbe mer med å kvalifisere utsagn. Jeg kunne og burde for eksempel ha kritisert Siv Jensen med all mulig kontekst inkludert, og med de rette forbehold på plass. Jensen kunne nok med fordel ha tatt med et par setninger om at hun ikke snakket om norske muslimer for øvrig.

Jeg hadde en engelsklærer ved universitetet jeg gikk på som hadde en plakat hengende på kontoret som jeg kom til å huske på. Der stod det noe slikt som at «det er ikke hva du sier, hva du skriver eller hva du mener som er viktig, men hva folk hører, leser og forstår».

Man kan som skribent aldri ta ansvar for enhver fortolkning av det en sier, men om veldig mange misforstår det man sier, er det kanskje ikke alle andre som gjør noe galt. Da kan det være både riktig og lurt å se litt på egne formuleringer, enten det er på landsmøtetaler eller facebookstatuser.