Ikke bare to, men tre reelle valg for KrF

Over lang tid har det bygget seg opp en forståelse i KrF av at partiet ikke tar et reelt valg om det fortsatt blir i opposisjon. Partiets manglende retningsvalg med tanke på regjering er blitt KrFs hovedproblem. Men er det sant?

Jeg vil si nei. Derimot vil jeg påstå at KrF i to stortingsperioder har vist mot ved nettopp ikke å velge. Ved å la være å forplikte seg til en logikk der politikk handler om en høyre- eller venstreside, har de vist at det er synspunkt og holdninger som er viktigere enn de som kan settes på en slik forenklet og utdatert akse.

KrF representerer tvert imot synspunkt og holdninger som gjør at de kommer med korrektiv til alle partiene. Noen mer, andre mindre. På ulike saker.

Det manglende retningsvalget har derimot fått skylden for KrFs svake valgresultat. Ja, når et «manglende» valg blir snakket ned av partiets støttespillere, så kan nok det stemme.

Men det burde være motsatt: Med stolthet skulle KrF si «Vi er et blokkuavhengig parti. Fordi vi mener noen saker er langt viktigere enn de som kan settes inn i en høyre-venstre-forståelse.»

Stadig flere ser også nettopp etter blokkuavhengige partier. Her kunne KrF gått i front og tenkt langsiktig.

Den siste måneden har til fulle også synliggjort at i nåværende parlamentariske situasjon er partiets medlemmer fullstendig splittet i dette. Det viktigste for et parti er vel å finne ut hvilke saker som er absolutt umistelig og viktig. Som en kan samles om. Regjeringsdeltakelse er åpenbart ikke noe slikt.

Hovedproblemet for KrF er etter min vurdering ikke partiets manglende regjeringsdeltakelse. Derimot framstår partiets politiske prosjekt som uklart. Hva vil egentlig KrF? Før hele denne debatten ble dratt i gang, kommenterte Trygve Slagsvold Vedum at han ikke forsto KrFs opptatthet av retningsvalg.

Burde de ikke finne hva de vil først, for dernest å spørre seg hvor en får mest gjennomslag? KrF har derimot begynt i motsatt ende. Som om valget til høyre eller venstre bestemmer partiets sjel – hva partiet er.

Partiet er derimot de standpunkt en inntar i ulike saker og hvordan en vekter saker mot hverandre i viktighet. Er partiet er uklart her, mister det sin eksistensberettigelse. Derfor var stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevolds vigsel i sommer av langt større betydning for partiets sjel, enn spørsmålet om regjeringsdeltakelse.

Hvis KrF skal ha en eksistensberettigelse som politisk parti, må det være fordi de har en stemme i møte med avgjørende saker som ikke andre partier har: Livsrett, menneskeverd, bioteknologi, ekteskap, familie, barn.

På disse områdene vil det framover stadig komme nye saker på den politiske agendaen. Til det trengs en frimodig stemme med basis i kristen etikk og virkelighetsforståelse. Som gjerne også kan bruke den makt en har når en er på vippen.

Men det vil være et tap for kristendommens posisjon i det norske samfunn om denne stemmen forsvinner. Enten det skjer ved at det ryker ut av Stortinget. Eller at partiets politikk blir uklart.

Til slutt: Dersom regjeringsdeltakelse med nåværende regjering vil føre til innstramming i abortloven, er det ut fra kristen etikk av så avgjørende betydning, at det etter mine begreper kan legitimere å sitte i en blåblå regjering. I så fall fortjener Knut Arild Hareide en takk for å ha startet hele denne prosessen.