Hvorfor er det så vanskelig å støtte kristne?

Hva er det som gjør det så vanskelig for KrF i Bergen å være med på å løfte frem også utsatte kristne?

Bergen er en åpen og inkluderende by som tar vel imot mennesker i nød. Det ønsker vi å fortsette med. De som flykter fra forfølgelse og fare skal selv være trygge, og heller ikke oppleves som en trussel mot andres trygghet.

Det er derfor helt avgjørende at vi klarer å integrere dem som kommer hit, at de lærer seg språk og kultur, får delta i arbeidslivet og blir en del av fellesskapet.

Kristne tilhører den mest forfulgte trosgruppen i verden, og 215 millioner kristne blir idag forfulgt eller diskriminert. Vi vet at kristne som har flyktet fra land der de var minoritet, og at kristne konvertitter faktisk opplever trakassering og trusler i Norge og har det utrygt på asylmottak som er dominert av personer fra andre religiøse grupper. Dette kan vi ikke akseptere.

Da planen for integrering, «Verden i Bergen», ble behandlet i bystyret i Bergen i oktober, foreslo vi derfor å legge til et vedtakspunkt om at Bergen skal «sørge for trygghet og trosfrihet for kristne flyktninger og konvertitter». Dette forslaget ble støttet av H, Frp, MDG, Sp og R. Det var svært overraskende for oss at byrådspartiene, inkludert KrF, ikke kunne støtte dette, som derfor ikke fikk flertall i bystyret.

Slik planen ble presentert, var mange spesifikke innvandrergrupper løftet frem, for eksempel journalister og bloggere, muslimer, homofile og transkjønnede, og ivaretatt med konkrete og gode tiltak. Det påfallende var at verken tiltak mot antisemittisme eller for utsatte kristne grupper var nevnt.

Flere forslag fra Høyre ment å skulle forebygge og bekjempe antisemittisme ble heldigvis støttet av et samlet bystyre, og ble dermed inkludert i planen. Høyre hadde også forslag til tiltak for å ivareta kristne grupper, men de ble enten nedstemt av byrådspartiene eller om formulert til det nokså vage «religiøse grupperinger».

Vi kan ikke la være å spørre: Hva er det som gjør det så vanskelig for KrF i Bergen å være med på å løfte frem også utsatte kristne? Vi som er folkevalgte politikere har en unik mulighet til å prege praktisk politikk. Vi kan gjøre vedtak som betyr mer enn å gå i fakkeltog.

Burde ikke vi som kjenner utfordringene til forfulgte kristne være de første til å peke på behovene også til denne gruppen? Det er blitt sagt at det er viktig å være i posisjon for å ha «hendene på rattet». Men det aller viktigste for folk som har hendene på rattet er å vite hvor man skal.