VENSTRE: En regjeringsløsning med Arbeiderpartiet trekker landet mot venstre. Det er ikke riktig når det hevdes at et samarbeid mot venstresiden styrker sentrum, skriver Hans Fr. Grøvan.  Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix

Den tredje vei for KrF

søndag 7. oktober 2018

Samfunn

Kristelig Folkeparti må stå fast på at det er de kristne grunnverdiene som skal prege samfunnet vårt. Ikke fordi personlig tro skal styre politikken, men fordi kristendommen har formet vår kultur og tradisjon på en god måte. Derfor hører KrF hjemme på ikke-sosialistisk side i norsk politikk.


Vi bør ikke felle en statsminister som har vist at hun forstår hva Kristelig Folkeparti er tuftet på. Nå må vi se den tredje vei.

Det er noen grunnleggende verdier i kristendommen som må prege politikken. Menneskeverdets ukrenkelighet, forvalteransvaret og ansvaret for våre medmennesker er slike verdier. Samtidig er kristendemokratiet noe mer.

Det er en idé om at det mest avgjørende i samfunnet ikke er staten eller politikken, men det fellesskapet som opprettholdes av familier, trossamfunn, frivillighet og institusjoner. Derfor er det heller ikke alt som staten skal ta ansvar for alene.

Verdier som ærlighet, anstendighet og personlig ansvar er med på å skape et godt samfunn for alle, der de små fellesskapene står i sentrum.

En regjeringsløsning med Arbeiderpartiet trekker landet mot venstre. Det er ikke riktig når det hevdes at et samarbeid mot venstresiden styrker sentrum. Sosialistisk Venstreparti vil få betydelig makt og innflytelse på samme måte som KrF har det i dag.

Det er etter mitt syn sterkt underkommunisert hvor stor SVs innflytelse blir om KrF velger venstresiden. SV vil ikke bare få innflytelse over politikken, men også over Kristelig Folkeparti.

Vi må til enhver tid forhandle og forholde oss til et parti som i sitt prinsipprogram skriver at de «kjemper for et sosialistisk samfunn fordi en ny samfunnsorganisering er nødvendig».

Vi i KrF vet veldig godt, at i en slik samfunnsorden er det trange kår for den kristne tro, de kristne verdiene, den kristne kulturarven og alt det KrF har kjempet for siden vi ble stiftet som parti i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet.

Selv om vi har felles synspunkter med SV i enkeltsaker, framstår SV med et helt annet samfunnssyn. Avstanden til KrF er betydelig i synet på kristendommens plass i samfunnet, menneskeverdspørsmål og deler av skolepolitikken som heldagsskolen og KRLE-faget for å nevne noe.

Selv om vi kan ha felles standpunkt med Arbeiderpartiet i viktige deler av fordelingspolitikken, er avstanden betydelig i spørsmål som handler om bioteknologi, samvittighetsfrihet, kristendommens plass i skolen, tidlig ultralyd, familiepolitikken, synet på frivilligheten og i forholdet til Israel. Arbeiderpartiet og SV er en kombinasjon KrF ikke bør gi makt.

KrF gikk til valg på en regjering bestående av Høyre, KrF og flest mulig av sentrumspartiene. Det gikk ikke. Velgerne sa sitt. Erna fikk flertall, FrP fortsatte i regjering, og KrF i opposisjon. Det var aldri et tema i valgkampen for KrF å gå inn i en Arbeiderpartiledet regjering.

Jeg mener regjeringsalternativene som nå skisseres er krevende å forklare ut fra det vi sa før valget, men en konstruert regjeringskrise hvor Erna Solberg kastes til fordel for Jonas Gahr Støre er umulig å forsvare overfor våre velgere. Vi bør fortsatt støtte Erna Solberg som statsminister, men ikke gå i regjering med Frp. Sekundært bør vi inn i dagens regjering.

Gjennom fem år med samarbeid med dagens regjeringspartier har KrF fått betydelige gjennomslag. Dette er saker vi burde være stolte av.

Vi kan nevne saker som dobling av kontantstøtte, lærernorm, skolegudstjeneste for alle, kristendommen i skolen, lovfestet rett til sykehjemsplass, desentraliseringsreform, tiltak for vekst i distriktene, økt bistand, kraftig satsing på samferdsel, rusreform, opptrappingsplaner for barn og unges psykiske helse og rusomsorgen, abortforebyggende arbeid, opptrappingsplan mot antisemittisme og tiltak mot barnefattigdom.

Listen kunne vært mye lenger. Utfordringen vår er at samarbeidsdebatten har stått i veien for sakene. Derfor må vi nå befeste vår posisjon.

Den tredje vei for KrF er å definere seg som et ikke-sosialistisk sentrumsparti uten å gå i regjering nå. En oppfyllelse av velgerløftet vi ga om samarbeid før valget, innebærer at vi fortsatt blir værende utenfor regjering. Sekundært bør vi inn i Solberg-regjeringen.

En beslutning om å gå inn i en regjering med Arbeiderpartiet som lener seg mot SV vil være et historisk linjeskift vi ikke har spurt våre velgere om. I tillegg vet vi at det vil føre til en betydelig avskalling og bidra til en venstredreining i norsk politikk som ikke er tro verken mot KrFs verdigrunnlag eller KrF som idé.

La oss befeste vår posisjon som et ikke-sosialistisk sentrumsparti og fortsette vår politikk basert på vårt program. Slik kan vi legge all vår kraft i politiske gjennomslag for de som trenger det mest. Resultatene skal vi vise frem med frimodighet og begeistring. Da kan vi gå inn i neste valgkamp som stolte kristendemokrater.