Moralsk bistand
Moral alene kan ikke bestemme hvordan pengene skal brukes.
Onsdag kunne vi her i Dagen lese om tidligere fagdirektør Svein Dale i Utenriksdepartementet. Han har forfattet et notat med overskriften «Myter om bistand» som ble debattert under et frokostmøte i regi av tankesmien Civita.
En sentral påstand i Dales notat er at såkalt langsiktig bistand ikke har bidratt til vekst, arbeidsplasser eller bedre styre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nåværende generalsekretær Hilde Frafjord Johnson i KrF kjenner norsk bistandspolitikk de senere tiårene bedre enn de fleste etter å ha hatt ansvar for dette feltet i begge Kjell Magne Bondeviks regjeringer.
Hun gikk sterkt i rette med Dales «myter» og mener notatet hans var mer aktuelt for 20 år siden. Blant andre KrF har, med sitt uttalte mål om å bruke én prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand, bidratt til å gi bistandsdebatten en moralsk dimensjon.
Vanligvis blir ikke blir ikke pengene i statsbudsjettet disponert og fordelt etter gitte pro-sentsatser. Men på den annen side er prosentsatser i bruk også på kulturfeltet, og ikke minst når det gjelder størrelsen på forsvarsbudsjettet.
Det er ikke nødvendigvis galt å operere med prosentmål, men idealene må aldri føre til man tar lettere på vurderingene knytte til hvordan pengene skal brukes.
Særlig i nyere tid er imidlertid vårt inntrykk av at skiftende regjeringer har vært svært opptatt av å følge nøye med på hvordan bistands-engene blir brukt. Faktisk har bistandsaktører gitt uttrykk for at de pengene de får tildelt er gjenstand for grundigere rapportering enn mange andre budsjettposter.
Det viktigste spørsmålet må være hvordan bistandspengene kan komme mest mulig til nytte. Her har debatten vært preget av at to ytterpunkter blir omtalt, og til tider karikert, av dem som står på motsatt side av debatten med hver sitt ideologiske utgangspunkt.
På den ene siden snakkes det om en moralsk plikt, særlig for Norge som et rikt land, til å hjelpe mennesker i mindre privilegerte samfunn. På den andre siden står de som helst ikke vil sende så mye penger ut av landet og heller bruke bistandsmidlene her hjemme.
Begge disse leirene har hver på sin måte et moralsk utgangspunkt for sine ståsteder. Men ingen av dem kan få definere bistandsdebatten alene. Det er en moralsk plikt å hjelpe andre. Ikke bare for Norge, men for alle. Men dette betyr ikke at det er underordnet hvordan vi hjelper.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi trenger all den opplyste debatten vi kan få om hvordan bistand eller utviklingshjelp best kan gagne mottakerne på både kort og lang sikt. Generelt råder det nokså bred anerkjennelse av at internasjonal handel er en av de aller viktigste formene for bistand.
Men det er ikke den eneste formen. Nettopp fordi bistandspengene i mange tilfeller blir sendt til land relativt langt borte, er det nødvendig å fremholde plikten til å hjelpe andre men-nesker. Det at noen midler har blitt brukt galt, kan ikke tjene som unnskyldning for ikke å hjelpe.
Men det er samtidig nødvendig at bistandsaktører også deltar i debatten og bidrar til å bryte ned fordommene som finnes. Bistand har et moralsk utgangspunkt. Men moral alene kan ikke bestemme hvordan pengene skal brukes.
