Grensepåler mot sortering

En forandring av abortlovens paragraf 2c vil være et viktig signal om retten til liv også for de som er annerledes.

De største fundamentalistene i Norge finnes ikke nødvendigvis bare i religiøse trossamfunn. I disse høstukene med KrF-initiert abortdebatt har vi fått demonstrert at det eksisterer mange slike folk på venstresiden i norsk politikk også.

Der viser man nå frem et nærmest religiøst forhold til abortloven fra 1978. Loven er hugget i stein. Og teksten er risset inn en gang for alle.

Venstresidens abortlovsfundamentalister lukker bevisst øynene for de etiske dilemmaene flere tiår med teknologisk og medisinsk fremgang har skapt for den nå 40 år gamle loven.

Det er i dag mulig å redde foster på et utviklingsstadium som var helt utenkelig på slutten av 70-tallet. Og teknologien kan avdekke tilstander hos barnet på en måte som må ha virket som det rene science fiction på de stortingsrepresentantene som den gangen vedtok loven.

Men det gjør tilsynelatende ikke inntrykk på fundamentalister av denne typen. Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel skal endres.

I stedet for å ta inn over seg utfordringene ved at ny teknologi ved livets begynnelse skal skape et sorteringssamfunn, så går de rett i skyttergravene. Eller for å si det på en annen måte: De finner frem de blodige strikkepinnene igjen.

Under forrige ukes abortdemonstrasjon i Oslo ble denne typen gamle argumenter fra 70-tallet igjen brukt. Som om det er det denne saken nå handler om.

Menneskeverds Morten Dahle Stærk har helt rett i at det nå spres mye feilinformasjon for å få debatten til å handle om noe annet enn sakens egentlige innhold. Det er ikke selvbestemmelsesprinsippet dette dreier seg om.

Abortlovens paragraf 2c, som er kjernen i dette spørsmålet, omhandler senaborter på foster med såkalt «alvorlig sykdom». Etter 12. svangerskapsuke er det som kjent ikke selvbestemt abort i Norge.

Vi regner med at det er flere enn oss som har oppdaget forskjellen på argumentasjonsmåte i denne saken mellom venstre- og høyresiden i det politiske landskapet. Det er bare på høyresiden det finnes virkelig vilje til å tenke prinsipielt rundt de etiske problemstillingene angående sortering av mennesker når livet starter.

Vi har de siste dagene med glede lest ting skrevet og sagt av folk som Kristin Clemet, Erna Solberg, Bent Høie og Janne Haaland Matlary. Hvilken forskjell det er mellom disse og venstresideaktivister som nå veiver rundt med strikkepinne-plakater. Det håper vi også den røde delen av KrF merker seg.

For partiet dreier dette nemlig seg om å få satt ned viktige grensepåler mot sorteringssamfunnet. Det er åpenbart diskriminerende for mennesker med ulike handikap at deres tilstand skal representere en selvstendig senabortgrunn i det norske lovverket.

Vi er også enig med partiets nestleder Kjell Ingolf Ropstad i at en slik lovendring vil være viktig, selv om teksten utformes slik at den ikke fører til en umiddelbar nedgang i antall aborter. En forandring av abortlovens paragraf 2c vil uansett være et viktig signal om retten til liv også for de som er annerledes.

Så må vi få si at vi har svært lite sympati med de KrF-erne som nå åpent gir uttrykk for at de håper partiets forhandlinger på abortområdet skal mislykkes og at hele regjeringsprosjektet dermed skal havarere. Etter vår mening representerer slike holdninger en respektløshet overfor en av partiets fremste hjertesaker, som ikke er KrF-medlemmer verdig. Særlig ikke i en situasjon der KrF har mulighet til å få et historisk gjennomslag i denne for partiet så viktige kampen.

Samtidig illustrerer disse røstene til fulle hvor splittet partiet er. Det var abortsignalene fra Erna Solberg som vippet det jevne oppgjøret i blå favør. Uten statsministerens positive respons på utspillet til Ropstad om sorteringsparagrafen, så hadde nok regjeringssonderingene mellom Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre allerede vært godt i gang nå. Så ekstremt jevnt var det.

De sittende regjeringspartiene gjør klokt i å ta dette på alvor. Kommer Kjell Ingolf Ropstad tilbake til sine egne uten et gjennomslag når det gjelder sorteringsparagrafen, kan resultatet i ytterste konsekvens bli regjeringsforhandlinger den andre veien, altså mot rød side. Landsmøtevedtaket åpner faktisk for det.