Dårlig samvittighet er en dårlig drivkraft

For sliterne i det frivillige Kristen-Norge kan det derfor være nyttig å løfte blikket forbi det daglige strevet og lene seg på Ham som har kalt oss inn i sin tjeneste.

Både i Kristen-Norge og i det frivillige Norge for øvrig blir det hver dag gjort en stor og beundringsverdig innsats. De fleste aktive er ukjente for andre enn dem de er i umiddelbar kontakt med.

Men nettopp der, i førstelinjetjenesten, finner vi mange hverdagshelter. Ikke minst i mange menigheter og forsamlinger finner vi folk som egentlig hadde fortjent større oppmerksomhet og mer heder enn de får. Dette er en hovedgrunn til at vi i Dagen hvert år har delt ut hederspris til nettopp en slik hverdagshelt som gir av sin tid og sine krefter til andre.

Men det er også en kjensgjerning at frivillig arbeid koster. Det koster kapasitet, og det koster penger. I forretningslivet måler man inntjening, og virksomheter som ikke er lønnsomme blir som regel lagt ned.

I frivillig arbeid er ikke målet å generere overskudd til aksjonærene, som regel har man et ideelt formål til grunn for innsatsen. I kristent arbeid er det naturlig nok ekstra vanskelig å fastslå grad av måloppnåelse, fordi ingen av oss sitter i Guds dommersete.

Pliktfølelse har vært en viktig motivasjonsfaktor for mange, både kristne og andre. Og den ansvarligheten som kan vokse frem av en opplevelse av plikt kan være helt avgjørende for om et arbeid blir videreført eller ikke. Samtidig var det tankevekkende å lese i gårsdagens avis om forholdet mellom frivillig arbeid og dårlig samvittighet.

Generelt er det en god regel at dårlig samvittighet er en dårlig drivkraft. Konkret er det grunn til å vurdere hvorvidt det finnes bærekraft i en konkret virksomhet, eller om det er tid for å legge noe ned slik at noe nytt kan vokse frem.

Men vel så viktig kan det være å lytte til anbefalingen fra pastor Arve Bækkelund i Betania Menighetssenter i Grimstad, som kaller det «livsviktig å få de frivillige medarbeiderne våre til å se det store bildet».

Han eksemplifiserer dette med å vise til at ungdomsarbeiderne egentlig ikke bare driver ungdomsarbeid, men at de «vinner mennesker og fullfører misjonsbefalingen». Et slikt perspektiv kan utgjøre en betydelig forskjell for den som står med et daglig ansvar for et søndagsskolearbeid, et kor eller korps, en speidertropp eller et ungdomsarbeid.

For enhver troende er det et privilegium å få tjene i Guds rike. Det er ikke noe vi har rett til eller krav på, og det er ikke noe vi gjør på egne vegne. Derfor kan det også ligge en viktig frihet i erkjennelsen av at det ikke er vi som bærer Guds rike.

Vi er kalt til å tjene med de forutsetningene vi har, men resultatet er i siste instans ikke opp til oss. Som apostelen Paulus skriver i 1. Korinterbrev: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.»

For sliterne i det frivillige Kristen-Norge kan det derfor være nyttig å løfte blikket forbi det daglige strevet og lene seg på Ham som har kalt oss inn i sin tjeneste, og samtidig huske at det er Han som bærer oss - ikke omvendt.