Budsjett og regioner
Meningsforskjellen mellom de to tidligere sentrumskameratene i norsk politikk viser hvor sterkt det politiske Norge er splittet når det kommer til spørsmålet om større lokale enheter.
Behandlingen av forslaget til statsbudsjett for 2019, som ble lagt fram for en uke siden, er den enkeltsaken som det selvsagt er knyttet mest spenning til i Stortingets høstsesjon. Det kommer av at regjeringens videre skjebne er uløselig knyttet opp mot om det er mulig å etablere et flertall for budsjettet i nasjonalforsamlingen.
Men regionreformen skal også opp til ny behandling. For tredje gang skal Stortinget vedta regjeringens forslag om å gå fra 19 fylker til 11 fylker/regioner. Den avstemningen er det ikke knyttet spenning til fordi saken allerede er avklart i og med at KrF har gjentatt sin støtte til reformen. Det skjedde etter at regjeringen la fram den såkalte oppgavemeldingen, om hvilke områder det nye regionnivået skal få ansvaret for.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Likevel, på tross av at det politiske flertallet blir bekreftet nok en gang, vil regionreformen fortsette å skape hissige politiske debatter i lang tid framover. Opposisjonen er sterkt imot forslagene, og den lokale motstanden er til dels voldsom i de fylkene der sammenslåing ikke blir akseptert.
I nord er konflikten spesielt intens i Finnmark, der ni av ti som møtte fram til folkeavstemningen sa nei til sammenslåing med Troms. Fylkespolitikerne i Finnmark har blant annet boikottet møter med kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H). Men statsråden gir seg ikke og er fast bestemt på å få reformen gjennomført.
Uroen i nord har smittet til den store sammenslåingen i øst, der Østfold, Akershus og Buskerud skal bli en region. Fylkespolitikere har stått fram etter tur og forlangt omkamp. Det har de ikke kommet noen vei med, men lokale motstandsfolk har lovet at de ikke kommer til å gi opp kampen mot stor-regionen.
Det er lett å se logikken bak de fem sammenslåings-forslagene som ikke har skapt trøbbel, i for eksempel Trøndelag og Agder. Det er derimot langt vanskeligere å se fordeler med en region som skal dekke området fra Svinesund til Finse. Det er heller ikke lett å få øye på logikken bak.
Men nå er det altså klart at de nye regionene skal få ansvaret for blant annet næringsutvikling, klima og miljø, samferdsel, integrering, kompetanse, landbruk og folkehelse. KrFs Kjell Ingolf Ropstad uttalte da enigheten var klar at flertallspartiene «flytter makt og myndighet nærmere folk. Dette er det største distriktsløftet i nyere tid.»
Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum reagerte på enigheten med å hevde at «dette er et av de største sentraliseringstiltakene vi har sett i Norge noen gang». Det sa altså Vedum selv om han tidligere har vært en varm tilhenger av å styrke lokaldemokratiet og flytte avgjørelsene nærmere folket.
Meningsforskjellen mellom de to tidligere sentrumskameratene i norsk politikk viser hvor sterkt det politiske Norge er splittet når det kommer til spørsmålet om større lokale enheter.
Men det kan også vise at det ligger adskillige snublesteiner på veien for KrF mot å finne en solid politisk plattform for samarbeid til venstre i norsk politikk.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
