RØRENDE: Dronningens selvforståelse som en tjener for folket med et kall fra Gud, er rørende, skriver Dagen på lederplass.  Foto: Peter Nicholls, Reuters/NTB Scanpix

Dronning med Jesus som anker

mandag 29. februar 2016

Dette innlegget er en respons på "Dronning vitner om sin Jesus-tro"

Lederartikkel

Elizabeth IIs tydelighet om den kristne tros betydning for livet og gjerningen gir desto større grunn til både takknemlighet og ettertanke.

Den snart 90 år gamle britiske dronning Elizabeth II er en imponerende skikkelse på mange måter. Gjennom snart 64 år, lenger enn noen annen britisk monark, har hun vært et samlende symbol for sine undersåtter. Tidene har vært skiftende og tidvis tøffe, også med store påkjenninger i egen familie.

Les også: Dronning vitner om sin Jesus-tro

Hennes tydelighet om den kristne tros betydning for livet og gjerningen gir desto større grunn til både takknemlighet og ettertanke. I dagens avis forteller vi om boken «The Servant Queen and the King She Serves». Dronningens selvforståelse som en tjener for folket med et kall fra Gud, er rørende.

En av bokens forfattere, Mark Greene, forteller at det er gått opp for ham hvordan hun helt fra starten har modellert livet sitt etter Jesu eksempel. Greene beskriver henne som en «hengitt etterfølger av Jesus Kristus». Det er sterke ord som kan være både oppmuntrende og utfordrende for noen hver av oss. Å tro på Jesus og følge ham gjennom livet er Guds kall til oss alle, samme hvilken stilling og rang vi har i samfunnet.

I forbindelse med omtalen av boken om den britiske dronningens tro, har vi også på nytt lest intervjuet som kong Harald ga til Vårt Land i 1995. Anledningen var tusenårsjubileet for kristendommen i Norge. Også vår konge var tydelig på den kristne tros betydning for ham selv og for det norske samfunnet. Han sluttet seg dessuten til kong Olavs forventning om Jesu gjenkomst, som vår forrige konge ga uttrykk for under et kirkebesøk i København.

 

– Ja, det er det som er håpet Det nye testamente dreier seg om, sa kong Harald.

Kongen ventet på Jesu gjenkomst

Kong Olav medvirket også med forordet til en bønnebok for Norge i 1987. Der framhevet han at det er «kirkens og de troendes oppgave å føre denne tradisjonen videre og bevare evangeliet som den bærende kraft i vår nasjon». Han mente at «en styrket forbønnstjeneste vil gi større åndskraft til å bære frem det kristne vitnesbyrd». Et slikt utsagn minner om hvilken umåtelig rik kristen arv vi har i Norge, og hvilken betydning også kongehuset har hatt på dette området.

DEBATT: Kirke, vær kirke

For troende kristne er det særlig fint at kongelige er tydelige om sin tro. Samfunnsutviklingen og rollen deres vil imidlertid sette sitt preg på hvordan de kan profilere egne standpunkt. Som sjømannsprest Torbjørn Holt er inne på i dagens avis, kan det være realistisk å regne med at de kongelige framover vil markere det som samler enn det som skiller. Uavhengig av hvilken overbevisning de måtte ha, er en tydelig kristen tro dessverre blitt mer kontroversiell i offentligheten både i Storbritannia og Norge.

Kirkens og de troendes oppgave, som kong Olav så forbilledlig satte ord på, står likevel fast: Å bevare evangeliet som den bærende kraft. Da må kirken fastholde sin overbevisning, ikke minst om at verdens håp dypest sett er at Jesus skal komme igjen.

Kirkegjenger og utenrikspolitisk kommentator Asle Toje tok i Morgenbladet sist uke et oppgjør med kirkens hang til å gjøre seg relevant med politisk veiledning og velmente livsråd. Det tror han gjør kirken mindre interessant og aktuell. «Fordi en kirke uten tro er overflødig», skriver Toje. Der treffer han blink.